skrevet for avisa Utrop 6/2006

En sint araber truer oss på forsida. “Innvandring er vår tids største utfordring”, forklarer bildeteksten. Lenger inne i bladet varsler Ole Jørgen Anfindsen en borgerkrig og Sigurd Skirbekk advarer: “Snart er nordmenn en minoritet i sitt eget land”. “Noen ganger er vestlige verdier best”, fastslår redaktøren i lederen.

“De trenger meg i Afghanistan, det var derfor at jeg tok sykepleie-utdanningen”, forteller Deeva Biabani. Gjøvik-studenten er en av de mange flyktningene som engasjerer seg i freds- og gjenoppbyggingsarbeid i hjemlandet sitt. Men selv om flyktningene får skryt fra Utenriksdepartementet og forskere, har det offentlige ennå ikke tatt i bruk flyktningenes kompetanse.

Norge utviser stadig flere innvandrere. Ekteskap med en nordmann og felles barn er ingen garanti for å få opphold. Innvandringspolitiske hensyn kan veie tyngre enn retten til et familieliv. Nå har berørte familier startet opp en forening.

Hvordan kan vi forhindre diskriminering, religion- og kulturkamper, forebygge ambassade-brenning? Mye er blitt tenkt, sagt og skrevet. I det siste har en gammel ide fått mye oppmerksomhet innen akademia: Kosmopolitismen. I stedet for å oppdra folk til “norske verdier” burde vi heller utdannes til å bli verdensborgere. Et globalt fellesskapet må dyrkes.

publisert i Utrop 5/2006