Nordafrikanske muslimer frigjør Frankrike fra tyskerne i Annen verdenskrig. I Kina blir barn stjålet og videresolgt. En burmesisk minoritet saksøker multinasjonale storkonserner. Filmfestivalen Film fra Sør gir håp.

Historiene som utfordrer vårt verdensbilde, historiene om overgrep og motstand kommer nemlig fram - ikke minst også ved hjelp av regissører som Statistisk sentralbyrå ville betegne som “ikke-vestlige”.

Festivalens kanskje viktigste film - Indigenes (på engelsk litt uheldig “Days of Glory”) - er som et godt eksempel. Regissør Rachid Bouchareb er etterkommer av algeriske innvandrere i Frankrike og forteller i denne filmen hvordan soldater fra de franske koloniene i Nord-Afrika bidro til å frigjøre Frankrike fra tyskerne under Annen verdenskrig.

Lærer ikke om arabernes innsats for frigjøringen av Frankrike

I 1944 kom nesten halvparten av de franske soldatene fra koloniene. Mange var muslimer og dro frivillig i krig for å frigjøre Frankrike, fedrelandet sitt. “Vive la France” roper de og “Vi skal frigjøre vårt fedreland”. Likevel blir de i Frankrike nedverdigende kalt “Indigenes” - “innfødte” og ikke sett på som likeverdige borgere.

Arabernes innsats for frigjøringen av Frankrike er en hittil ukjent historie som elevene i Frankrike ikke lærer om på skolen (Innvandrernes bidrag til utviklingen av Norge er jo et emne som på samme måte ble ignorert i lang tid). Soldatene fra koloniene hadde faktisk ikke lov til å være tilstede under frigjøringsarrangementene i Paris. Derfor ser vi ikke ansiktene deres på bildene der troppene marsjerer under Arc de Triomphe.

Filmen kom ut ifjor høst og utløste mange debatter om rasisme og kolonialisme. Den fikk blant annet president Jacques Chirac til å snu og revurdere pensjonene til soldatene som overlevde. De ble nemlig redusert da Frankrikes kolonier ble uavhengige og kunne være opptil ti ganger lavere enn franske soldaters pensjon. Nå skal de få like mye.

Urfolk vinner mot oljekonsern

En annen film som både gir håp og har hatt stor innflytelse er “Total Denial” av den bulgarske regissøren Milena Kaneva. Den viser at en liten minoritetsgruppe i Burma (Karen) kan vinne et søksmål mot et av verdens største oljekonserner.

Under byggingen av en felles gassrørledning gjennom Burma i 1992 hyrte oljekonsernene Total og Unocal inn den burmesiske hæren som “sikkerhetsvakter”. Med massearrestasjonene av munkene i frisk minne blir vi ikke overrasket av militærets framgangsmåte (tvangsarbeid, tortur, drap, voldtekt). Men Karenfolket fant seg ikke i overgrepene og gikk til sak mot selskapene. Filmen følger en av de sentrale aktivistene Ka Hsaw Wa. Han hørte også til lederne av studentbevegelsen for demokrati i 1988 og blir ettersøkt av politiet både i Burma og Thailand.

Vi møter aksjonære som gir fullstendig blaffen i hva selskapet holder på med i fjerne Burma eller nekter å uttale seg. Oljeselskapene trodde de kun gjøre som de ville i den burmesiske dsjungelen. Men til slutt måtte de innse at de også må respektere rettighetene til menneskene i fattige land.

Det nytter å yte motstand og spre historier om undertrykkelse. Regissøren brukte tida i Oslo til å kritisere norske myndigheter som investerer i Burma. Det norske pensjonsfondet investerer nemlig i Total: Er det greit at Norge tjener penger på at rørledningen ble bygget på bekostning av store lidelser for et stort antall mennesker?

All disse historiene kommer fram fordi ildsjeler engasjer seg og er villige i å ta på seg risker. Jezza Neumann har heller ikke valgt seg det enkleste temaet for sin film China’s Stolen Children: Kjøp og salg av babies og småbarn I Kina.

“Hvor er vår sønn?”

Hvert år mister rundt 70 000 barn og babies foreldrene sine. Det fins private etterforskere har spesialisert seg på å finne igjen barna. Mange barn blir kidnappet. På grunn av Kinas ett-barns-politikk er det et stort etterspørsel etter gutter. De fører slekten videre og gir familien økonomisk trygghet. Men barn blir også solgt av fattige bønder. Familier som har mer enn ett barn må betaler bøter som tilsvarer flere årslønn.

Kinesiske myndighetene vil gjerne holde lokk på dette. Ett år før de skal være vert for OL vil de unngå “negativ publisitet”. Derfor prøvde den kinesiske ambassaden å hindre visningen av filmen på Channel 4 i England - men uten å lykkes.

Filmteamet måtte jobbe undercover for å beskytte kontaktene sine i Kina som ikke har lov til å uttale seg om dette til utlendinger. Neumanns lite håndplukkete kinesiske filmteam risikerte fengselstraff. De avtalte å møtes på steder med flere utganger og byttet mobilens sim-kortet etter hvert anrop. Regissøren må fortsatt holde lav profil. Derfor finner vi ikke regissørens bilde på Film fra Sørs hjemmeside. Heller ikke Klassekampens fotograf fikk lov til å ta et bilde av ham.

Fordi Kina er et av de viktigste markedene nøler “vestlige” myndigheter med å kritisere kinesiske myndigheter. Kanskje OL i Kina gir muligheter til å presse Kina, håper Neumann.

Overalt på kloden begår regjeringer og myndigheter overgrep mot sivilbefolkningen - uansett om statene oppfatter seg demokratiske eller ikke. Som vi har sett er “vestlige” storselskaper heller ikke så opptatt av det som enkelte gjerne betegner som “vestlige verdier”. Film fra Sør gir dermed også gode eksempler på at kampen for menneskerettigheter forener mennesker fra hele verden - uansett om de er muslimer, svarte eller hvite.

(Bilder: Film fra Sør)

SE OGSÅ:

Mediedekning Film fra Sør

Third Cinema Vi tar et blikk på årets festival Film Fra Sør. Et fremdeles politisk virkningsfullt middel kan være «Third Cinema» (Truls Lie, Le Monde Diplomatique 1.10.07)

Film fra Sør 2006: Hvorfor er krig kulere enn fred? Noen filmer er det lite å skrive hjem om. Andre filmer gjør deg sint og du undres: Hva får soldater til å slippe en bombe over en fullsatt barneskole? (egen tekst, 17.10.07)

Barn av innvandrerforeldre ser ut til å få en mindreverdig utdannelse i den norske skolen. Dette kommer fram i en masteroppgave i pedagogikk av Nina Lewin.

Mange barn med foreldre fra utlandet kan nemlig bli stemplet som minoritetsspråklig selv om de er vokst opp her og snakker norsk flytende. Dermed får de et særegent undervisningsopplegg. “Minoritetsspråklige elever” får blant annet fritak fra sidemålsundervisningen og får opplæring i norsk som andrespråk. At denne norskopplæringen er mindreverdig viste en rapport som Rambøll Management skrev på oppdrag av Utdanningsdepartementet i fjor høst.

Denne mindreverdige norskopplæringen har sannsynligvis også konsekvenser for barnas prestasjoner i andre fag og for livet etter skolen, påpeker hun. En kan tenke seg at uttrykket “minoritetsspråklig” i vitnemålet ikke akkurat virker fordelaktig når en søker en jobb: “Vedkommende er altså ikke god i norsk”, vil arbeidsgiveren nok tenke.

Forskjellsbehandling

Skolen forskjellsbehandler barn, påpeker hun: I motsetning til barn av foreldre som ble født i Norge, får barn av utenlandske foreldre ofte et undervisningsopplegg ikke ut fra deres individuelle ferdigheter, men ut fra deres gruppetilhørighet som minoritet. Dette strider ifølge Lewin mot Stortingsmeldingens overordnete prinsipp om å tilby individuelt tilpasset opplæring til alle.

Oppgaven er basert på en analyse av Stortingsmeldingen “Kultur for læring”. Meldingen er grunnlaget for Kunnskapsløftet, en reform som skal skape “en skole for kunnskap, mangfold og likeverd”. I “Kultur for læring” opptrer begrepet “minoritetsspråklig” i de fleste tilfeller sammen med ordet “minoritetsbakgrunn” eller refererer til foreldrenes bakgrunn. Det fins ingen formelle språktester eller kriterier. Det er grunn nok å ha foreldre som er født i utlandet for å ikke få den samme opplæringen som etnisk norske barn. Kategorien “minoritetsspråklige elever” har altså ikke nødvendigvis noe med elevenes språkkunnskaper å gjøre.

Forskjellsbehandlingen bunner sannsynligvis i en “ureflektert polarisering” mellom “oss” og “dem” som pedagogen oppdaget flere steder i Stortingsmeldingen. Hun peker blant annet på at Stortingsmeldingen viderefører verdigrunnlaget for den norske skolen som formuleres i læreplanen L97. Den er ofte blitt kritisert for å være etnosentrisk og nasjonalistisk.

Tittelbildet ser nasjonalromantisk ut og viser en familie i en blomstrende hage. Pronomene “vi” og “oss” brukes hyppig i teksten. Men “Vi’et” ser ut til å gjelde kun de som alltid har vært her (”etnisk norske”). Minoritetene er “de andre” og ikke en del av “oss”. I innledningen står det blant annet:

“Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie – en arv som forener oss på tvers av våre trosretninger.” “Den kristne tro binder oss sammen med andre folkeslag i ukens rytme og årets høytider, men lever også i våre nasjonale særdrag: i begreper og bekjennelser, i byggeskikk og musikk, i omgangsformer og identitet.” “Utviklingen av den enkeltes identitet skjer ved at en blir fortrolig med nedarvede væremåter, normer og uttrykksformer.”

Denne fokuseringen på fortiden og den “kristne kulturarven” får pedagogen til å lure: Hvordan skal det være mulig å verdsette alle elevers forskjellighet gjennom et prinsipp om likeverd, når det som er ”felles” og som skal ramme individene inn, er tuftet på et ”fellesskap” som ser ut til å ekskludere dem som ikke er ”etnisk norske”?

Skaper hierarkier mellom elever

Skolen skaper også hierarkier mellom elevene. Vi leser blant annet at noen minoritetsgrupper er viktigere enn andre. Nina Lewin siterer igjen fra “Kultur for læring”. Der står det:

“Om minoritetseleven kjenner igjen den skolen han/hun går på, som sin skole, er avhengig av hvilke signaler skolen og samfunnet gir om minoritetselevenes tilhørighet. Det er et spesielt ansvar å markere samenes og de nasjonale minoritetenes tilhørighet i Norge.”

Pedagogen spør: Hvorfor fremheves det at det er et spesielt ansvar å markere enkelte minoritetsgruppers tilhørighet til Norge i et skolepolitisk dokument hvor et prinsipp om individuell likeverd står så sterkt?

Dessuten: Ved å si at skolen har et spesielt ansvar for å markere minoriteters tilhørighet til Norge, ligger det en jo en antakelse om at disse ikke har det. Det kan tolkes slik at en minoritetselev på grunn av sin etniske eller kulturelle bakgrunn har det vanskeligere enn en etnisk norsk elev å føle tilhørighet til Norge. Nina Lewin mener at “det er all grunn til å stille spørsmål ved om det er dette signalet som skolen som samfunnsinstitusjon virkelig vil sende ut.”

Nasjonalistisk tankegods

Lewins oppgave føyer seg i rekken av arbeider som problematiserer skolens rolle i samfunnet. Skolen ser ut til å henge fast i tvilsomt nasjonalistisk tankegods som ikke er forenlig med verdiene av et tolerant og åpent samfunn.

I boka “Etnisk mangfold i skolen” for eksempel viser Joron Pihl hvordan skolen behandler minoritetsbarn som mindre intelligente selv om de ikke egentlig har lærevansker. Tidligere i vår dokumenterte pedagog Sabine Gruber i sin doktoravhandling “Skolan gör skillnad: Etnicitet och institutionell praktik” hvordan elever blir forskjellsbehandlet på grunn av etnisk bakgrunn. Lærerne er altfor mye opptatt av elevenes etnisitet og ikke av deres individuelle ferdigheter. Flere forskere har dessuten pekt på at innholdet i historie og andre fag er etnosentrisk. “Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen”, mener pedagog Peter Kemp og går inn for at vi heller bør utdannes til å bli verdensborgere.

Når vi nå vet alt dette og husker studiene som viser at minoritetselever er minst like motiverte som majoritetselever og heller ikke har så mye dårligere karakterer, kan vi dermed si at minoritetsbarn er flinke til tross for skolen?

—-

Last ned Nina Lewins oppgave

En bedre kultur for læring - for hvem? En dekonstruksjon av begrepet “mangfold” sin diskursive flertydighet i St.meld.nr.30 (2003-2004) Kultur for læring

CIA og andre etterretningsorganisasjoner betaler antropologer for å “forske“ på muslimer. I militære fagtidsskrifter brukes uttrykk som “kulturbasert krig“ og “etnografisk etterretning“. Forskere som ytrer seg kritisk får trøbbel.

Mange forskere er bekymret over ytrings- og forskningsfrihetens kår etter 9/11 - spesielt i USA og England. Ikke bare blir forskerne sterkere kontrollert enn før. Båndene mellom makthaverne, militæret, etterretningstjenester og akademia er blitt tettere.

Det er spesielt samarbeidet med antropologene som CIA og andre etterretningsorganisasjoner er interessert i. Det er lett å forstå: Ingen har så dyptgående kunnskap om befolkningen rundt om i verden som antropologer. De har jo ofte levd med menneskene de studerer i flere år.

Viktigere enn bomber

“Inngående kunnskap om fiendens motivasjon, hensikter, arbeidsmåter og kulturelle omgivelser har vist seg som langt viktigere for suksess enn bruken av bomber”, sa Major General Robert Scales allerede for tre år siden. USAs nye etterretningsdoktrine satser stort på antropologisk kunnskap: Ved å forstå kulturen, kan militæret “nøytralisere opprørere” ifølge doktrinen. Bare for et par uker siden møttes antropologer og generaler på Fort Leavenworth for å diskutere mulige strategier i Afghanistan og Irak.

Det dreier seg ikke bare om å lære soldatene litt antropologi og kulturforståelse. Antropologer blir oppfordret til å spionere mens de forsker. CIA betaler via “Pat Roberts Intelligence Scholars Program” (PRISP) antropologistudenter opp til 50 000 USD for å bruke feltarbeidet til å samle politiske data.

Dette er studenter som går på helt vanlige universiteter, men de har hverken lov til å fortelle hverken medstudentene eller professorene sine om hvem de får lønnen sin fra. Ingen utenfor CIA vet hvem disse stipendiatene er og hva or hvor på kloden de studerer. Teoretisk sett, kan de vel også sitte på en lesesal i Tromsø. De er også forpliktet til å delta på CIAs militære treningsprogrammer. CIA setter pris på at stipendiatene lærer seg språk som arabisk, farsi eller urdu.

Ikke bare i USA

Slike programmer fins også i Europa. Det britiske Economic and Social Research Council har ifjor høst begynt å rekruttere samfunnsvitere for å “forske” på muslimer, i tett samarbeid med det britiske Utenriksdepartement og britisk etterretning. ‘Combating terrorism by countering radicalisation’ heter programmet. De seks regionene (Europa, Sentralasia, Sørasia, Sørøstasia, Nordafrika og Gulfen) og fem landene (Jordan, Nigeria, Somalia, Sudan og Tyrkia) som programmet fokuserer på ble valgt ut av den britiske sikkerhetstjenesten MI5.

Tematisk er alt allerede nøye planlagt: Akademikene blir blant annet oppfordret til å kartlegge omfanget og innflytelsen av islamistiske grupper og finne ut navnene til de sentrale aktørene. De blir bedt om å undersøke aktivitetene til muslimske innvandrere i Europa og å lage en sosial profil (kjønn, alder, etnisitet, klasse) av menneskene som støtter voldelig aktivisme.

Forskningsprogrammet ble først ikke lyst ut offentlig. Men The Times Higher Education Supplement fikk nyss om saken og etter en het debatt måtte deler av programmet trekkes tilbake. Men tar vi en titt på den nye versjonen som ligger ut på hjemmesiden til Economic and Social Research Council er fokuset fortsatt det samme: “Radikalisering og vold i islams navn er initiativets sentrale interesse”, leser vi. Selv om de skriver at de også er opptatt av andre former for ekstremisme, så er likevel “muslim” og “islam” de mest brukte ordene i prosjektbeskrivelsen og meningen er fortsatt å levere informasjon til de hemmelige tjenestene i den såkalte “kampen mot terror”.

Antropologer protesterer

Er det greit at forskere samarbeider med militæret på den måten? Antropologer flest er motstandere av et slikt samarbeid - ikke bare av politiske, men også av forskningsetiske grunner. “Forskning av den typen kan lett komme i konflikt med grunnleggende etiske prinsipper”, skriver den britiske antropologiforeningen ASA i en resolusjon der de ber antropologer til å tenke seg godt om før de søker om midler der. Antropologer er bekymret for forskningens uavhengighet og kritiserer den tvilsomme premissen - koplingen mellom islam og terror og “terrorkrigens økende innflytelse på akademia” (ASA-leder John Gledhill).

Forskerne frykter dessuten at samarbeidet setter liv i fare fordi de nå blir sett på som håndlangere for en krigsførende stat. “Når somaliske klansmenn finner ut at enkelte antropologer jobber hemmelig for US-regjeringen, vil de også mistenke all andre antropologer. Feltarbeid vil bli mye farligere”, skriver Roberto Gonzales i den nyeste utgaven av tidsskriftet Anthropology Today (June 2007).

Faktisk kan hele grunnlaget for antropologifaget bli revet bort. Antropologisk forskning baserer seg på gjensidig tillit. Hvordan skal antropologer kunne forske hvis ikke informantene kan stole på at informasjonen de gir ikke vil bli misbrukt? “Hvis en Midtøsten-spesialist hadde fortalt informantene sine ‘Min forskning skal gjøre det lettere for min nasjon til å invadere og erobre ditt land’ ville hun helt sikkert ikke blitt invitert hjem i stua”, skriver antropolog Dustin Wax på nettstedet Savage Minds.

Det var på grunn av slike etiske bekymringer at den (ikke akkurat radikale) amerikanske antropologiforeningen (American Anthropological Association) vedtok en resolusjon der de fordømmer okkupasjonen av Irak og bruken av tortur og dette er også grunnen til at de ikke lenger trykker jobbannonser fra CIA i sine tidsskrifter.

Motstanden er sterk, men dette er også presset mot opposisjonelle antropologer. Det er ikke bare i USA at motstandere av Irakkrigen blir utsatt for hetskampanjer. En britisk antropolog fortalte meg at han “havnet i trøbbel” på instituttet sitt etter at han hadde engasjert seg i saken. Nå holder han en lav profil og passer på at han ikke bruker institutt-eposten sin men sin private hotmail-adresse, for å være på den sikre siden.

“Antropologer må være uavhengige vitner og reportere”

Men hvilken rolle skal forskere da spille? Jeremy Keenan skrev i Anthropology Today (februar 2007):

“Antropologenes rolle i slilke situasjoner må være å gi informasjon som kan utfordre propagandaen fra de stadig voksende etterretnings- og krigsbyråene. (….) I “krigen mot terror” har antropologer en nøkkelrolle å spille: Fra sitt ståsted utenfor den korrumperende sfære av etterretningsbyråer og myndigheter må de agere som uavhengige vitner og reportere.”

Samtidig må en ta opp kampen for universitetet som sted for kritisk, kreativ og samfunnsengasjert tenkning, mener Dean Saitta. Amerikanerne har, skriver han, ganske merkelige forestillinger. Nesten 70% mener at universitetets funksjon ikke er kritisk tenkning men utgjør en forberedelse til arbeidslivet. Denne kampen om universitetets sjel må - i disse kvalitetsreformerte tider - faktisk også føres i Norge.

Ifølge forskere er norsk ungdom blitt mer sosialt tilpasset og snillere. Hvorfor er dette dårlig nytt for klimaet?

Norge er et ekstremt konformistisk samfunn: En bør helst være enig, ikke skille seg ut, oppføre seg som om vi alle var en stor familie. Dette er et inntrykk som ikke bare innvandrere men også innfødte sitter inne med. Og det virker som om dette ikke bare er et inntrykk.

Også en del forskere ser konformismen som et typisk trekk av befolkningen i dette landet. Nordmenn er verdens mest konforme folkeferd, konkluderte psykolog Stanley Milgram på slutten av 1950-årene etter en omfattende studie. Flere tiår etterpå skriver antropologer fortsatt artikler og bøker om den norske likhetsideologien og om “lydige nordmenn” som skyr konflikter. Vi kan også lure på om konformismen blir forsterket av innvandringen: I sine bestrebelser for å bli likt av nordmenn er jo mange innvandrere blitt mer norske enn Ola og Kari Nordmann.

Protest mot salget av Ungdomshuset i København. Foto: Alexandra Buhl på flickr

I samme retning peker den nye ungdomsundersøkelsen Ung i Oslo 2006 av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Sosiolog Tormod Øia konkluderer - også med referanse til andre forskningsarbeider - at moderne ungdom “er langt fra opprørere eller samfunnsstormere”. De “slutter i høy grad opp om samfunnets bærende verdier og målsetninger.” Ungdom i Oslo har i perioden fra 1996 til 2006 generelt blitt snillere, skriver han.

For NOVA-sosiologen er dette en positiv utvikling. Men sett fra et demokrati- og miljøperspektiv er ungdommens snillhet dårlig nytt. Voksne flest er etter hvert blitt assimilert inn i et A4-liv med høyt forbruk og mye forurensning (nordmenn er faktisk verstinger på dette området på globalt plan). Derfor er det ungdommens jobb å gjøre opprør og oppdra de voksne til mer ansvarlighet.

Stemplet som raring

Men slik opposisjonell tenkning har dårlige kår i et konformistisk samfunn. Ikke bare ugandere, irakere eller tsjetsjenere merker at det er vanskelig å være annerledes. Miljøaktivister og politiske opposisjonelle var “de andre” på 60-/70-tallet. De ble behandlet på en lignende måte som muslimene i dag, minnet antropolog Thomas Hylland Eriksen nylig på et seminar på Blindern.

Også idag krever miljøbevissthet egeninnsats, selvbevissthet og mot av den enkelte: Prøv for eksempel å insistere på å ta tog istedenfor fly eller å sykle isteden for å ta bil til jobben eller å være vegetarianer. Det er ikke lett når du beveger deg ut av universitets- og alternativmiljøet i Oslogryta. Med janteloven i hånda stempler folk deg som raring. Og drister du deg til delta på en ikke-voldelig aksjon mot prøveboring på Snøhvit-feltet og oljeindustriens klimagassutslipp, kan det hende at du blir sendt i fengsel som vi nylig kunne lese i Dagbladet Fredag.

Ved siden av ungdommen er det pressens oppgave å utfordre makta. Men konformismen rår også der. “Den tiden er forbi da norske journalister var fargerike, halvstuderte røvere med sine meningers mot og pjolter i den ene hånden ved baren på Tostrup. I dag drikker de gulrotjuice, går i helsestudio og mener stort sett det samme”, skrev filosof Stefan Snævar i Morgenbladet. En forklaring er at det er blitt så godt som obligatorisk å studere mediefag for å få jobb som journalist. Like viktig er den utrygge arbeidssituasjonen, fant antropolog Hanne Bryde ut under sitt feltarbeid i to store norske avisredaksjoner.

“På grunn av at kravet til fleksibilitet og forandring har blitt så stort kan det se ut til at journalistene har mistet sin personlige kontakt med sitt skriftlige uttrykk i avisen. Uvissheten om hva som kreves kan ha ført til en mer meningsgrunn journalistikk”, skriver hun. Redselen for å havne på utsiden i disse tider med nedskjæringer, omstillinger og økt konkurranse fører til at nettverket blant journalistene er blitt viktigere. Dette fører til en mindre politisk engasjert journalistikk som ikke utfordrer fellesskapet.

Lojale journalister

Resultatet ser vi hver gang noen tør å utfordre makta. En blir enten ignorert eller blir omtalt på en lite hederlig måte. Pressen er stort sett fraværende når aktivister diskuterer alternativer til dagens samfunn, for eksempel på Verdens sosiale forum. Et aktuelt eksempel er dekningen av protestene mot byrådets salg av Ungdomshuset i København til en kristenfundamentalistisk menighet (og påfølgende riving). En måtte lete lenge etter avisartikler som ikke representerte myndighetenes perspektiv. Både i Norge og Danmark var mediene stort sett opptatt av volden blant ungdommene og av å rose “politiets effektivitet”. De var stort sett ikke opptatt av selve saken: At enda et fristed for opposisjonell tenkning forsvinner.

- Med Ungdomshusets riving forsvinner et viktig sosialt laboratorium for alternativ samfunnsutvikling, mener sosiolog Rasmus Willig fra Roskilde Universitetscenter og formann for Dansk Sociologforening. I bladet Børn og Unge sammenligner han Ungdomshuset med et medisinsk laboratorium, som utvikler og tester virkningen av ny medisiner, så man kan kurere flere sykdommer. I Ungdomshuset, skriver han, testet de unge, hvordan man kunne skape et ideelt samfunn. De hadde regler mot seksisme og rasisme og spiste vegetarmat. Utgangspunktet for deres organisering var, at det må finnes alternativer til det bestående samfunn. I en nekrolog over “Ungern” i Jyllandsposten minner han oss på at det var slike ungdomsmiljøer som utviklet grunnlaget for den grønne bølgen som begynte å ta fotfeste på 80-tallet og nå har erobret mainstreampressen på grunn av klimaendringene.

“Vi lærer at man ikke kan mene noe”

“Gateslagene som forsvant” derimot er tittelen av en artikkel i Dagsavisen som sammenligner Danmark og Norge: Det er lenge siden Osloungdommen gjorde opprør. Johan Fredriksen fra Oslo-politiet roser “ungdommens ansvarlighet”. Det ser heller ikke lovende ut innen akademia. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås slet med å rekruttere studenter som kronikkskribenter: “Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert”, sier religionsviter Elise Skarsaune til Universitas.

At menneskene ikke kan fortsette å ødelegge vår planet er åpenbart. Spørsmål som klimaforandringer, forurensning og bærekraftig utvikling har vært diskutert i over 30 år. Kunnskapen for å hanske utfordringene er der, teknologien i mange tilfeller også. Likevel fortsetter en som før og vår miljøminister får en smekk på fingrene av vår statsminister fordi hun dristet seg for å gå inn for en 20% reduksjon av drivhusgassene innen 2020 (I Tyskland har byen Fellbach utenfor Stuttgart vedtatt en 100% reduksjon innen 2012!).

Verdens tilstand krever forandringer. Og det fins ingen forandringer uten motstand mot det bestående. Motstand kan vi ikke forvente av politikere. Derfor trenger vi ikke flere lojale samfunnsborgere, men flere opprørere.

—-

PS: Fra Utrops klimautgave: I april arrangerer innvandrere et stort klimamøte i Oslo. Initiativtager er en nystartet miljøorganisasjon Global Migrants for Climate Action

Lesestoff

All positiv förändring börjar med ett ”nej” - Thomas Hylland Eriksen om att våga säga ifrån (Sydsvenskan, 1.8.05)

Edward Said: Den intellektuelles roll är att göra motstånd (Arenagruppen, 23.11.04)

Knut Olav Åmås: Meningen med motstand (Samtiden 2/03)

Sosial konformitet: ny forskning på klassisk eksperiment (tenke.no, 10.7.05)

Nordmenn – verdens mest konforme folkeferd? (Lars Dehli og Anders Gravir Imenes, Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ellen Marie Forsberg: At økologisk mat er mindre populær i Norge enn ellers i Europa skyldes den norske likhetsideologien (antropologi.info, 17.10.05)

The strange nature of politics in France: The striking acceptance for protest - Protesting, part 2 (Cicilie Fagerlid, 17.3.06)

Det nye alvorets tid: Er ungdommene som gjør opprør i Københavns gater voldsfiksert pøbel eller modige barn av demokratiet? (Knut Olav Åmås, Aftenposten 04.03.07)

Hvor er drømmen nu? Ungdomshuset har gått i bakken (Utmerket reportasje av Ida De Rosa i Morgenbladet, 9.3.07)

Ungdomshuset - Farvel til et socialt laboratorium (Børn og unge 11/2007)

Nekrolog over Laboratorium nr. 69 (Rasmus Willig, Jyllands-Posten, 2.3.07)

Kampen om anerkjennelse: Hvorfor setter ungdommene København i brann? Fordi de er blitt ekskludert fra rettsfellesskapet og misaktet av verdifellesskapet (Odin Lysaker, Aftenposten 6.3.07)

Democracies: The recent eviction of the Youth House has envigorated the Danish debate of what premises democracy works and what democracy actually is (Andreas Lloyd, 8.3.07)

Snart 50 millioner miljøflyktninger? (egen tekst, 10.5.07)

- Klart kan vi forandre verden: Uvanlig optimisme på Globaliseringskonferansen 2003 i Oslo (egen tekst, 10.11.03)

Selv om demokrati ble praktisert i Afrika, Asia, Latinamerika og Midtøsten lenge før grekerne hadde funnet opp begrepet hører vi ofte at demokrati skal være noe typisk vestlig. Kanskje på tide til å omskrive lærebøker og encyclopedier? Bør vi kaste begrepene vestlig og ikke-vestlig på historiens skraphaug i samme slengen?

Ofte hører vi om at innvandrere fra såkalte “ikke-vestlige land” skal tilpasse seg “vestlige verdier”. Vi leser at enkelte nordmenn føler seg “truet” av verdiene som de mener kommer hit med innvandringen. Det er ikke vanskelig å vise at forestillingen om demokrati som noe typisk vestlig er en myte. Det er også blitt gjort flere ganger. Men noe som nesten aldri blir utfordret er forestillingen om at det fins noe som heter “Vesten”.

Både journalister, politikere og forskere bruker begrepene “innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn” uten å rødme og uten å forklare hvem de mener med disse merkelappene. Ifølge den mye brukte definisjonen av Statistisk sentralbyrå, består “Vesten” av Nordamerika og visse deler av Europa (Hellas er med i denne illustre klubben men av en eller annen grunn ikke Ungarn eller Polen). Skillene mellom Vesten og den ikke-vestlige verden (eller “Østen”) har sine røtter i kolonitida. Begrepet egnet seg godt for å etablere et skille mellom den antatt demokratiske og rasjonelle delen av verden og den antatt “underutviklete” og “hjelpetrengende” resten (se også dagens Irak og Afghanistan).

En forsker som kanskje vært ivrigst med å nyansere våre forestillinger om demokratiets vesen og historie er nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen. Mange av hans tekster er gratis tilgjengelig på internett.

Myten om antikkens Hellas

I mange lærebøker og encyclopedier trekker en linjene fra vår demokrati til antikkens Hellas (”demokratiets vugge”) og kaller derfor demokratiet europeisk. Men for Sen er det helt feil å trekke en slik linje: Med hvilken rett, spør han, kan vi ta denne greske tradisjonen til inntekt for Europa når grekerne på den tid hadde mye mer kontakt med naboene i sør og øst, spesielt med inderne, iranerne og egypterne?

Dessuten: For å kunne trekke en slik linje måtte en da ignorere en stor del av den europeiske historien som helt fram til den franske revolusjonen i 1789 (senere også) var alt annet enn demokratisk, påpeker antropolog David Graeber i et paper. Graeber minner også på at antikkens Hellas ikke akkurat er et godt forbilde for menneskerettsforkjempere: Det var et militaristisk samfunn som holdt slaver og undertrykte kvinner systematisk.

Når en betegner demokrati som noe vestlig betyr det jo at en hevder at andre “sivilisasjoner” verdsetter andre idealer. Sen er ingen tilhenger av å forklare demokratiets dårligere vekstvilkår i Asia med såkalte “asiatiske verdier” (”mer vekt på disiplin enn demokrati”). Det fins ikke noe belegg for slike holdninger i Asias historie, viser han. For eksempel finner en av de allerførste skriftlige kildene i favør for toleranse, pluralisme og statens plikt til å beskytte minoriteter i inskripsjoner av den indiske herskeren Ashoka i tredje århundre før Kristus.

Slike uttalelser om “asiatiske verdier” som fiendtlig innstilt til demokrati kommer ofte fra folk som har en politisk agenda, påpeker Sen. På den måten kan autoritære herskere legitimere sin makt og kneble opposisjonelle som krever demokrati. Samme strategi kjenner vi fra makthavere i arabiske land.

“Østen” mer tolerant enn “Vesten”

Både Graeber og Sen nevner flere eksempler på at demokrati ikke kan knyttes til enkelte “sivilisasjoner” eller “kulturer”. Ofte fantes det faktisk mer demokratiske holdninger i den såkalte ikke-vestlige verden.

På 1100-tallet var Maimonides, en av middelalderens fremste jødiske intellektuelle og filosofer, på flukt fra et intolerant Europa som forfulgte jøder. Hvor var det han fikk beskyttelse? I hoffet hos den muslimske herskeren Saladin i det tolerante Cairo. Og da i begynnelsen av 1600-tallet den italienske filosofen Giordano Bruno ble brent for kjetteri i Roma, vedtok den muslimske Moghul Akbar i India lover for å beskytte minoritetens rettigheter, blant annet religionsfrihet. Han var engasjert i religionsdialog og sørget for regelmessige møter mellom tilhengere av islam, hinduisme, judaisme og andre trosretninger, inkl ateisme.

Det fins uendelig mange eksempler. Demokratiske beslutningsprosesser forekommer nesten overalt i verden. Demokrati er mer enn å gå til valg og stemme. “Demokratiets historie er ikke ensbetydende med historien av ordet demokrati”, skriver Graeber. De fleste samfunnene, blant annet urbefolkningsgrupper, foretrakk litt mer avanserte beslutningsprosesser. De prøvde å prate seg fram til enighet.

- Vi burde ikke se kravene fra malaysierne eller mayaene om å innføre demokrati som et forsøk på å etterape Vesten. Etter min mening er vi vitne til en prosess som foregår overalt i verden: en utkrystallisering av demokratiske praksiser i et globalt system der ideer flyr fram og tilbake og som etterhvert - om enn motvillig - ble akseptert av den herskende eliten, mener antropologen.

Folk flest mot makta

Vi kan konkludere: Det er riktigere å skille mellom folk flest og makteliten enn mellom Vesten og resten. Som flere historikere har observert, så var de fleste “vestlige” makthaverne fiendlig innstilt til alt som luktet demokrati. Det gjelder også grunnleggerne av de første demokratiske forfatninger i England, Frankrike og USA. Folkestyre var for mange av dem ensbetydende med pøbelvelde. De prøvde derfor å innskrenke folkets mulighet til medbestemmelse. Resultatet er ifølge Graeber ikke demokratier men republikker med noen få demokratiske elementer.

I stedet for å snakke om “Vesten” og “Østen” og andre “sivilisasjoner” burde vi erkjenne at vi har med samfunn å gjøre som er flettet sammen på uendelig mange måter. Det som vi betegner som vestlig, understreker Graeber er et produkt av endeløse sammenflettinger. Vestlig vitenskap for eksempel er satt sammen av oppdagelser og funn som ble gjort på mange kontinenter og blir nå stort sett produsert av “ikke-vestlige forskere”. Det samme gjelder også demokratiet og andre “vestlige verdier”. Er det tilfeldig, spør han, at det demokratiske gjennombruddet i Europa skjedde på den tida da “Vesten” var en ledende makt i verden og de europeiske metropolene var utsatt for impulser og intellektuelle tradisjoner fra hele verden?

OPPDATERING

Even Høydahl, Seksjon for befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå har svart på artikkelen min i Utrop. Han skriver at begrepet vestlig er nyttig til statistisk bruk:

Til tross for at en slik todeling er en grov forenkling, som skjuler mange forskjeller innen de to gruppene, har grupperingen fungert relativt godt til SSB sitt bruk. Vi har blant annet kunnet vise systematiske forskjeller i integrering/marginalisering etter landbakgrunn på en mer oversiktlig måte enn om vi skulle behandlet land for land.

>> les hele svaret i Utrop

KILDER / MER INFORMASJON

Kampen for Europa - Demokratiet oppsto tidligere i Asia enn i Athen. Selv i nye globalhistoriske lærebøker er Europa-fokuset så stort at viktig fortid forsvinner (Dag Herbjørnsrud i Ny Tid, 10.8.07)

David Graeber: There Never Was a West: Democracy as Interstitial Cosmopolitanism - Paper, presentert på konferansen Anthropology and Cosmopolitanism, 2006 (utdrag)

David Graeber: Reinventing Democracy - In These Times, 19.2.02

Amartya Sen: Democracy Isn’t ‘Western’ - . Wallstreet Journal, 24.3.06

Amartya Sen: Democracy as a Universal Value - Journal of Democracy 10.3 (1999) 3-17

Amartya Sen: Human Rights and Asian Values - The New Republic, July 14-July 21, 1997

Amartya Sen vs. Samuel Huntington - Debatt på antropologibloggen Savage Minds, 6.4.06

Thomas Hylland Eriksen: Modernitet er ikke vestlig - Aftenposten 18/11-96

Nazneen Khan-Østrem: Hvilke vestlige verdier? - Dagbladet 17.3.06

Bjørgulf Braanen: Verdier - Klassekampen, 9.2.07

Norske verdier, islam og hverdagsrasismen - antropologi.info, 29.3.06

Mer demokrati - mindre fattigdom: I Porto Alegre bestemmer innbyggerne selv over hva byens penger brukes til - egen tekst om deltakende demokrat, 16.3.03

Nordmenn, indere og afrikanere sammen mot Coca Cola, Bush og fattigdom - egen tekst om Verdens sosiale forum for en mer demokratisk globalisering, 19.1.04

Hvorfor er politikere og journalister så redde for innvandrere? Hvorfor bygges det murer for å stenge verden ute? Hvorfor så mye snakk om integrering, hijab, tvangs- og hente-ekteskap? Hvorfor så mye selvgodhet og nasjonalisme? Et mulig svar: Det fins for mye dårlig forskning.

Hvorfor tenker vi slik vi gjør? Det er fascinerende å grave i vitenskaps- og idehistorien. Mye av det som mange anser som selvsagt - at en trenger et pass for å krysse grenser eller at pakistanere aldri kan bli nordmenn - er forholdsvis nye ideer. En titt i idehistorien er oppløftende: Det går an å endre holdninger. Vår måte å tenke på er ikke mer enn en parantes i historien, et produkt av tilfeldigheter, manipulasjon og indoktrinering. Jo mer en graver, jo mer blir en minnet på hvor viktig idealet om akademisk frihet er, hvor viktig maktkritikk er, det å utfordre det etablerte. Forskernes rolle som vaktbikkje og folkeopplyser er blitt viktigere ettersom journalistene ikke lenger gjør denne jobben.

Det er blitt skrevet mye om de primitive verdiene som formidles av mainstream-media og om deres ansvar for fremmedfrykt, fremmedhat og rasisme. Minst like viktig er forskningens rolle. Maktmennesker har fra begynnelsen av forsøkt å misbruke forskningen til å legitimere kolonialisme, nasjonalisme og rasisme.

Også idag er det nasjonalstaten og statsbyråkratiet som setter føringer for forskningen. En stor del av forskningen er finansert av nasjonale organer. Mange forskningsprogrammer blir opprettet for å løse nasjonale problemer. Ikke minst derfor er en stor del av forskningen om innvandrere preget av noe som antropologene Andreas Wimmer og Nina Glick Schiller kaller for “metodologisk nasjonalisme”: Dette betyr at en forsker på minoriteter ut fra et nasjonalstatlig perspektiv: Forskerne interesserer seg ikke for innvandrere per se, men for innvandringens konsekvenser for nasjonalstaten. En går ut i fra at innvandrere utfordrer den antatte enheten mellom folk og nasjon. De fleste norske studier om innvandring handler derfor om integrering.

Defineres som avvikende

Et slikt perspektiv er ikke uproblematisk. Når nasjonalstaten tas for gitt som rammeverk framstår innvandrernes praksiser gjerne som ”problemer” eller ”avvik” i forhold til ”det norske”. Dette påpeker antropolog Christine M. Jacobsen i sin ferske doktoravhandling om unge norske muslimer. Et eksempel er debatten om arrangerte ekteskap, skriver hun: Avhengig av perspektivet, kan arrangert ekteskap framstå som en avvikende innvandrertradisjon eller som den på verdensbasis mest vanlige måten å organisere et ekteskap på.

Påfallende: De fleste studier dreier seg om enkelte innvandrergrupper som somaliere, tyrkere eller tamilere. For nasjonalister består nemlig verden av ulike “kulturer”. De setter likhetstrekk mellom nasjon, etnisk gruppe, kultur og identitet. På den måten framhever en grensene mellom “oss” og “dem”. Fellestrekk blir usynliggjort. Konsekvensen ser vi i innvandringsdebatten: Folk blir livredd for fremmede fordi de tror at innvandrerne kommer fra en annen kultur og er derfor annerledes og vanskelig å omgåes. En blir blind for å se at en norsk fisker fra Jæren kan ha mer til felles med en fisker fra Indonesia enn med en norsk aksjemegler på Aker Brygge. Er det egentlig så sikkert at innvandring fører til økte kulturelle forskjeller, lurer Wimmer og Glick Schiller på. Men dette er et spørsmål som ikke blir undersøkt.

Karakteristisk for en nasjonalistisk tilnærming er at migrasjonsstudier kun handler om innvandrerbefolkningen. Intern migrasjon i Norge blir ikke sett på som en studie verdt selv om en vet at det kan ta tiår før innvandrete sunnmøringer på Jæren ikke lenger blir ansett som fremmede. Et etnisk homogent samfunn er ifølge nasjonalitisk ideologi per definisjon stabilt. Kryssing av grenser derimot gjelder som et problematisk unntak fra regelen om at folk skal “bo der de hører til”, skriver Wimmer og Glick-Schiller.

I det siste er “transnasjonale studier” kommet på moten, der en studerer menneskenes globale forbindelser. En burde kunne tro at den metodologiske nasjonalismen er overvunnet. Nei, mener Wimmer og Glick Schiller. Mange av disse studier presenterer globalisering som noe helt nytt, som et resultat av internett og billige flyreiser og ikke som noe som har pågått minst siden Christopher Columbus tilfeldigvis havnet i Amerika. De setter dagens transnasjonalisme feilaktig opp mot gamle dagers antatt homogene nasjonale samfunn.

Dessuten, kritiserer de to antropologene, anses fortsatt transnasjonale migranter som fremmede som står i kontrast til det stabile nasjonalt orienterte majoritetssamfunnet. Boka “Andre bilder av de andre. Transnasjonale liv i Norge”, utgitt av Øivind Fuglerud er et eksempel på et slikt perspektiv. “Boka gir inntrykk av at det er bare innvandrere fra fjerne land som lever et transnasjonalt liv. Hvorfor er ikke nordmenn og europeere tatt med som på grunn av jobb, familie og interesser lever transnasjonalt? Et slikt perspektiv hadde bidratt til å rive ned unødvendige skiller mellom nordmenn og innvandrere”, skrev jeg i anmeldelsen (Utrop 16.8.04).

Forskning produserer myter

Antropologien må ta en del av skylden for at vi tenker slik: I lang tid har faget nemlig studert etniske grupper eller “kulturer” som om de var entydige avgrensbare enheter. Når antropologer har studert minoriteter, så beskrev de dem ofte som kulturelt annerledes. De har altfor sent fokusert på at kulturforskjeller er et resultat av relasjonen mellom majoritet og minoritet, et resultat av nasjonsbygging. Hvert nasjonsbyggingprosjekt overdriver avstanden til “de andre” for å skape indre samhold.

Historiefaget har kanskje bidratt til enda flere myter. Fordi de fleste historiebøker stort sett er etnosentriske fortellinger om en nasjons storhet, vet kun de færreste nordmenn at det var innvandrerne som har bygd og industralisert landet (gruvedrift, meieri, papir- og kruttmøller, tekstilindustri etc ble bygd opp av innvandrere) og at det for fire hundre år siden bodde flere utlendinger enn nordmenn i Kongsberg og Bergen. Det var ikke før i 2003 at innvandrernes historie ble et tema i en norsk historiebok. Men likevel, fire år etter lanseringen av trebinds-verket Norsk innvandringshistorie hører en fortsatt uttalelser av politikere og forskere om at innvandring er et nytt fenomen som Norge ikke har hatt erfaring med før etter 70-tallet. Dette viser tydelig mytenes makt - basert på dårlig forskning.

LESESTOFF

• Andreas Wimmer og Nina Glick Schiller Methodological nationalism and beyond: nation-state building, migration and the asocial sciences
  We demonstrate that nation-state building processes have fundamentally shaped the ways immigration has been perceived and received. These perceptions have in turn influenced, though not completely determined, social science theory and methodology and, more specifically, its discourse on immigration and integration (paper, pdf)
• Kampen for Europa
  Demokratiet oppsto tidligere i Asia enn i Athen. Selv i nye globalhistoriske lærebøker er Europa-fokuset så stort at viktig fortid forsvinner (Dag Herbjørnsrud i Ny Tid, 10.8.07)
• - Historiefaget er etnosentrisk
  Historiefaget i skolen er preget av en markert nasjonal og eurosentrisk tendens. Det bidrar ikke nok til å utvikle den interkulturelle kompetansen vi trenger i et flerkulturelt samfunn, mener Halvdan Eikeland som har studert nyere norske og tyske læreplaner i historie (antropologi.info, 29.11.06)
• Å gjenoppfinne samfunnsvitenskapen fra et afrikansk perspektiv
  Humanoria og samfunnsvitenskapen er preget av en etnosentrisk tradisjon. Forskningsinstituttet WISER i Johannesburg har som målsetning “å gjenoppfinne humaniora og samfunnsvitenskap fra et afrikansk perspektiv” (antropologi.info, 28.7.06)
• - Fokus på innvandrere som gruppe tilslører ekskluderingsmekanismer
  I en kronikk går antropolog Hilde Lidén inn for å løse opp kategorien “minoritetsungdom” i mer spesifikke enheter. For: Er det ikke slik at det fins fellestrekk på tvers av majoritets- og minoritetskategoriene? (antropologi.info, 31.7.06)
• Studer majoriteten for å forstå minoriteten!
  Studerer en bare minoritetene, bekreftes stereotype forestillinger om “oss” og “dem”. Vi må forstå oss selv for å forstå de andre. Det sa pedagog Joron Pihl på det seminaret “Ethnic minorities in Europe: A comparative study of multiethnic relations in Europe” (CULCOM - Kulturell kompleksitet i det nye Norge, 11.11.05)
• Innvandrerkriminalitet, integrering og gammeldags innvandrerforskning
  I en ny NOVA-rapport om innvandrerkriminalitet slår sosiologen Tormod Øia slår fast at “innvandrerungdom” er mer kriminell en “norsk ungdom”. Det er mye som kan stilles spørsmål ved i denne studien fra et antropologisk perspektiv (antropologi.info, 5.12.05)
• Se det globale i det lokale!
  Hvorfor hevder sosiologene at globalisering fører til mer likhet, mens folk flest opplever at ulikhetene øker? Hvorfor sier sosiologer at vi lever i et post-industrielt samfunn mens industrien lever i beste velgående – i lavkostland? I sin hovedoppgave avslører Ida Hjelde sosiologiens eurosentriske perspektiv på verden (CULCOM, 07.11.2006)
• Hvem er migrasjonen farlig for?
  Kriminolog Katja Franko Aas vil den metodologiske nasjonalismen til livs: Skal bare nasjonalstaten bestemme hvem som er kriminell? Hva med rettighetene til menneskene som offisielt betegnes som “refugees in orbit” - flyktningene i ingenmannsland som det fins flere og flere av? (CULCOM, 14.12.06)
• Også nordmenn er flerkulturelle
  Ingen skal fortelle meg at en 70 år gammel fisker fra Berlevåg og en 25 år ung aksjemegler fra Aker Brygge fører det samme livet og har samme verdisyn og interesser og dermed felles kultur. Mennesker er forskjellige og det er ikke nasjonaliteten som avgjør om en har felles kultur eller ikke (egen tekst, 20.12.02)
• Cicilie Fagerlid: Antropologi uten radikal annerledeshet
  Oppmerksomhet rundt overlapping og kontinuitet mellom verdensbilder må være del av det antropologiske prosjektet. Republisering av Cicilie Fagerlids tekst i Norsk antropologisk tidsskrift (antropologi.info, 19.9.05)
• Hjelper kosmopolitisme?
  Hvordan kan vi forhindre diskriminering, religion- og kulturkamper, forebygge ambassade-brenning? Mye er blitt tenkt, sagt og skrevet. I det siste har en gammel ide fått mye oppmerksomhet innen akademia: Kosmopolitismen. I stedet for å oppdra folk til “norske verdier” burde vi heller utdannes til å bli verdensborgere (egen tekst, 4.3.06)
• Når multikulturalismen gjør syk
  Hvorfor har mange innvandrerkvinner fra Asia og Afrika kroniske smerter som legene ikke kan forklare medisinsk? Kvinnene lider under å være “ekskludert fra den norsketniske beskrivelsen av nasjonen”. De lider fordi media framstiller dem som annerledes, mener antropolog Farida Ahmadi (egen tekst, 18.12.06)