CIA og andre etterretningsorganisasjoner betaler antropologer for å “forske“ på muslimer. I militære fagtidsskrifter brukes uttrykk som “kulturbasert krig“ og “etnografisk etterretning“. Forskere som ytrer seg kritisk får trøbbel.

Mange forskere er bekymret over ytrings- og forskningsfrihetens kår etter 9/11 - spesielt i USA og England. Ikke bare blir forskerne sterkere kontrollert enn før. Båndene mellom makthaverne, militæret, etterretningstjenester og akademia er blitt tettere.

Det er spesielt samarbeidet med antropologene som CIA og andre etterretningsorganisasjoner er interessert i. Det er lett å forstå: Ingen har så dyptgående kunnskap om befolkningen rundt om i verden som antropologer. De har jo ofte levd med menneskene de studerer i flere år.

Viktigere enn bomber

“Inngående kunnskap om fiendens motivasjon, hensikter, arbeidsmåter og kulturelle omgivelser har vist seg som langt viktigere for suksess enn bruken av bomber”, sa Major General Robert Scales allerede for tre år siden. USAs nye etterretningsdoktrine satser stort på antropologisk kunnskap: Ved å forstå kulturen, kan militæret “nøytralisere opprørere” ifølge doktrinen. Bare for et par uker siden møttes antropologer og generaler på Fort Leavenworth for å diskutere mulige strategier i Afghanistan og Irak.

Det dreier seg ikke bare om å lære soldatene litt antropologi og kulturforståelse. Antropologer blir oppfordret til å spionere mens de forsker. CIA betaler via “Pat Roberts Intelligence Scholars Program” (PRISP) antropologistudenter opp til 50 000 USD for å bruke feltarbeidet til å samle politiske data.

Dette er studenter som går på helt vanlige universiteter, men de har hverken lov til å fortelle hverken medstudentene eller professorene sine om hvem de får lønnen sin fra. Ingen utenfor CIA vet hvem disse stipendiatene er og hva or hvor på kloden de studerer. Teoretisk sett, kan de vel også sitte på en lesesal i Tromsø. De er også forpliktet til å delta på CIAs militære treningsprogrammer. CIA setter pris på at stipendiatene lærer seg språk som arabisk, farsi eller urdu.

Ikke bare i USA

Slike programmer fins også i Europa. Det britiske Economic and Social Research Council har ifjor høst begynt å rekruttere samfunnsvitere for å “forske” på muslimer, i tett samarbeid med det britiske Utenriksdepartement og britisk etterretning. ‘Combating terrorism by countering radicalisation’ heter programmet. De seks regionene (Europa, Sentralasia, Sørasia, Sørøstasia, Nordafrika og Gulfen) og fem landene (Jordan, Nigeria, Somalia, Sudan og Tyrkia) som programmet fokuserer på ble valgt ut av den britiske sikkerhetstjenesten MI5.

Tematisk er alt allerede nøye planlagt: Akademikene blir blant annet oppfordret til å kartlegge omfanget og innflytelsen av islamistiske grupper og finne ut navnene til de sentrale aktørene. De blir bedt om å undersøke aktivitetene til muslimske innvandrere i Europa og å lage en sosial profil (kjønn, alder, etnisitet, klasse) av menneskene som støtter voldelig aktivisme.

Forskningsprogrammet ble først ikke lyst ut offentlig. Men The Times Higher Education Supplement fikk nyss om saken og etter en het debatt måtte deler av programmet trekkes tilbake. Men tar vi en titt på den nye versjonen som ligger ut på hjemmesiden til Economic and Social Research Council er fokuset fortsatt det samme: “Radikalisering og vold i islams navn er initiativets sentrale interesse”, leser vi. Selv om de skriver at de også er opptatt av andre former for ekstremisme, så er likevel “muslim” og “islam” de mest brukte ordene i prosjektbeskrivelsen og meningen er fortsatt å levere informasjon til de hemmelige tjenestene i den såkalte “kampen mot terror”.

Antropologer protesterer

Er det greit at forskere samarbeider med militæret på den måten? Antropologer flest er motstandere av et slikt samarbeid - ikke bare av politiske, men også av forskningsetiske grunner. “Forskning av den typen kan lett komme i konflikt med grunnleggende etiske prinsipper”, skriver den britiske antropologiforeningen ASA i en resolusjon der de ber antropologer til å tenke seg godt om før de søker om midler der. Antropologer er bekymret for forskningens uavhengighet og kritiserer den tvilsomme premissen - koplingen mellom islam og terror og “terrorkrigens økende innflytelse på akademia” (ASA-leder John Gledhill).

Forskerne frykter dessuten at samarbeidet setter liv i fare fordi de nå blir sett på som håndlangere for en krigsførende stat. “Når somaliske klansmenn finner ut at enkelte antropologer jobber hemmelig for US-regjeringen, vil de også mistenke all andre antropologer. Feltarbeid vil bli mye farligere”, skriver Roberto Gonzales i den nyeste utgaven av tidsskriftet Anthropology Today (June 2007).

Faktisk kan hele grunnlaget for antropologifaget bli revet bort. Antropologisk forskning baserer seg på gjensidig tillit. Hvordan skal antropologer kunne forske hvis ikke informantene kan stole på at informasjonen de gir ikke vil bli misbrukt? “Hvis en Midtøsten-spesialist hadde fortalt informantene sine ‘Min forskning skal gjøre det lettere for min nasjon til å invadere og erobre ditt land’ ville hun helt sikkert ikke blitt invitert hjem i stua”, skriver antropolog Dustin Wax på nettstedet Savage Minds.

Det var på grunn av slike etiske bekymringer at den (ikke akkurat radikale) amerikanske antropologiforeningen (American Anthropological Association) vedtok en resolusjon der de fordømmer okkupasjonen av Irak og bruken av tortur og dette er også grunnen til at de ikke lenger trykker jobbannonser fra CIA i sine tidsskrifter.

Motstanden er sterk, men dette er også presset mot opposisjonelle antropologer. Det er ikke bare i USA at motstandere av Irakkrigen blir utsatt for hetskampanjer. En britisk antropolog fortalte meg at han “havnet i trøbbel” på instituttet sitt etter at han hadde engasjert seg i saken. Nå holder han en lav profil og passer på at han ikke bruker institutt-eposten sin men sin private hotmail-adresse, for å være på den sikre siden.

“Antropologer må være uavhengige vitner og reportere”

Men hvilken rolle skal forskere da spille? Jeremy Keenan skrev i Anthropology Today (februar 2007):

“Antropologenes rolle i slilke situasjoner må være å gi informasjon som kan utfordre propagandaen fra de stadig voksende etterretnings- og krigsbyråene. (….) I “krigen mot terror” har antropologer en nøkkelrolle å spille: Fra sitt ståsted utenfor den korrumperende sfære av etterretningsbyråer og myndigheter må de agere som uavhengige vitner og reportere.”

Samtidig må en ta opp kampen for universitetet som sted for kritisk, kreativ og samfunnsengasjert tenkning, mener Dean Saitta. Amerikanerne har, skriver han, ganske merkelige forestillinger. Nesten 70% mener at universitetets funksjon ikke er kritisk tenkning men utgjør en forberedelse til arbeidslivet. Denne kampen om universitetets sjel må - i disse kvalitetsreformerte tider - faktisk også føres i Norge.

Ifølge forskere er norsk ungdom blitt mer sosialt tilpasset og snillere. Hvorfor er dette dårlig nytt for klimaet?

Norge er et ekstremt konformistisk samfunn: En bør helst være enig, ikke skille seg ut, oppføre seg som om vi alle var en stor familie. Dette er et inntrykk som ikke bare innvandrere men også innfødte sitter inne med. Og det virker som om dette ikke bare er et inntrykk.

Også en del forskere ser konformismen som et typisk trekk av befolkningen i dette landet. Nordmenn er verdens mest konforme folkeferd, konkluderte psykolog Stanley Milgram på slutten av 1950-årene etter en omfattende studie. Flere tiår etterpå skriver antropologer fortsatt artikler og bøker om den norske likhetsideologien og om “lydige nordmenn” som skyr konflikter. Vi kan også lure på om konformismen blir forsterket av innvandringen: I sine bestrebelser for å bli likt av nordmenn er jo mange innvandrere blitt mer norske enn Ola og Kari Nordmann.

Protest mot salget av Ungdomshuset i København. Foto: Alexandra Buhl på flickr

I samme retning peker den nye ungdomsundersøkelsen Ung i Oslo 2006 av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Sosiolog Tormod Øia konkluderer - også med referanse til andre forskningsarbeider - at moderne ungdom “er langt fra opprørere eller samfunnsstormere”. De “slutter i høy grad opp om samfunnets bærende verdier og målsetninger.” Ungdom i Oslo har i perioden fra 1996 til 2006 generelt blitt snillere, skriver han.

For NOVA-sosiologen er dette en positiv utvikling. Men sett fra et demokrati- og miljøperspektiv er ungdommens snillhet dårlig nytt. Voksne flest er etter hvert blitt assimilert inn i et A4-liv med høyt forbruk og mye forurensning (nordmenn er faktisk verstinger på dette området på globalt plan). Derfor er det ungdommens jobb å gjøre opprør og oppdra de voksne til mer ansvarlighet.

Stemplet som raring

Men slik opposisjonell tenkning har dårlige kår i et konformistisk samfunn. Ikke bare ugandere, irakere eller tsjetsjenere merker at det er vanskelig å være annerledes. Miljøaktivister og politiske opposisjonelle var “de andre” på 60-/70-tallet. De ble behandlet på en lignende måte som muslimene i dag, minnet antropolog Thomas Hylland Eriksen nylig på et seminar på Blindern.

Også idag krever miljøbevissthet egeninnsats, selvbevissthet og mot av den enkelte: Prøv for eksempel å insistere på å ta tog istedenfor fly eller å sykle isteden for å ta bil til jobben eller å være vegetarianer. Det er ikke lett når du beveger deg ut av universitets- og alternativmiljøet i Oslogryta. Med janteloven i hånda stempler folk deg som raring. Og drister du deg til delta på en ikke-voldelig aksjon mot prøveboring på Snøhvit-feltet og oljeindustriens klimagassutslipp, kan det hende at du blir sendt i fengsel som vi nylig kunne lese i Dagbladet Fredag.

Ved siden av ungdommen er det pressens oppgave å utfordre makta. Men konformismen rår også der. “Den tiden er forbi da norske journalister var fargerike, halvstuderte røvere med sine meningers mot og pjolter i den ene hånden ved baren på Tostrup. I dag drikker de gulrotjuice, går i helsestudio og mener stort sett det samme”, skrev filosof Stefan Snævar i Morgenbladet. En forklaring er at det er blitt så godt som obligatorisk å studere mediefag for å få jobb som journalist. Like viktig er den utrygge arbeidssituasjonen, fant antropolog Hanne Bryde ut under sitt feltarbeid i to store norske avisredaksjoner.

“På grunn av at kravet til fleksibilitet og forandring har blitt så stort kan det se ut til at journalistene har mistet sin personlige kontakt med sitt skriftlige uttrykk i avisen. Uvissheten om hva som kreves kan ha ført til en mer meningsgrunn journalistikk”, skriver hun. Redselen for å havne på utsiden i disse tider med nedskjæringer, omstillinger og økt konkurranse fører til at nettverket blant journalistene er blitt viktigere. Dette fører til en mindre politisk engasjert journalistikk som ikke utfordrer fellesskapet.

Lojale journalister

Resultatet ser vi hver gang noen tør å utfordre makta. En blir enten ignorert eller blir omtalt på en lite hederlig måte. Pressen er stort sett fraværende når aktivister diskuterer alternativer til dagens samfunn, for eksempel på Verdens sosiale forum. Et aktuelt eksempel er dekningen av protestene mot byrådets salg av Ungdomshuset i København til en kristenfundamentalistisk menighet (og påfølgende riving). En måtte lete lenge etter avisartikler som ikke representerte myndighetenes perspektiv. Både i Norge og Danmark var mediene stort sett opptatt av volden blant ungdommene og av å rose “politiets effektivitet”. De var stort sett ikke opptatt av selve saken: At enda et fristed for opposisjonell tenkning forsvinner.

- Med Ungdomshusets riving forsvinner et viktig sosialt laboratorium for alternativ samfunnsutvikling, mener sosiolog Rasmus Willig fra Roskilde Universitetscenter og formann for Dansk Sociologforening. I bladet Børn og Unge sammenligner han Ungdomshuset med et medisinsk laboratorium, som utvikler og tester virkningen av ny medisiner, så man kan kurere flere sykdommer. I Ungdomshuset, skriver han, testet de unge, hvordan man kunne skape et ideelt samfunn. De hadde regler mot seksisme og rasisme og spiste vegetarmat. Utgangspunktet for deres organisering var, at det må finnes alternativer til det bestående samfunn. I en nekrolog over “Ungern” i Jyllandsposten minner han oss på at det var slike ungdomsmiljøer som utviklet grunnlaget for den grønne bølgen som begynte å ta fotfeste på 80-tallet og nå har erobret mainstreampressen på grunn av klimaendringene.

“Vi lærer at man ikke kan mene noe”

“Gateslagene som forsvant” derimot er tittelen av en artikkel i Dagsavisen som sammenligner Danmark og Norge: Det er lenge siden Osloungdommen gjorde opprør. Johan Fredriksen fra Oslo-politiet roser “ungdommens ansvarlighet”. Det ser heller ikke lovende ut innen akademia. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås slet med å rekruttere studenter som kronikkskribenter: “Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert”, sier religionsviter Elise Skarsaune til Universitas.

At menneskene ikke kan fortsette å ødelegge vår planet er åpenbart. Spørsmål som klimaforandringer, forurensning og bærekraftig utvikling har vært diskutert i over 30 år. Kunnskapen for å hanske utfordringene er der, teknologien i mange tilfeller også. Likevel fortsetter en som før og vår miljøminister får en smekk på fingrene av vår statsminister fordi hun dristet seg for å gå inn for en 20% reduksjon av drivhusgassene innen 2020 (I Tyskland har byen Fellbach utenfor Stuttgart vedtatt en 100% reduksjon innen 2012!).

Verdens tilstand krever forandringer. Og det fins ingen forandringer uten motstand mot det bestående. Motstand kan vi ikke forvente av politikere. Derfor trenger vi ikke flere lojale samfunnsborgere, men flere opprørere.

—-

PS: Fra Utrops klimautgave: I april arrangerer innvandrere et stort klimamøte i Oslo. Initiativtager er en nystartet miljøorganisasjon Global Migrants for Climate Action

Lesestoff

All positiv förändring börjar med ett ”nej” - Thomas Hylland Eriksen om att våga säga ifrån (Sydsvenskan, 1.8.05)

Edward Said: Den intellektuelles roll är att göra motstånd (Arenagruppen, 23.11.04)

Knut Olav Åmås: Meningen med motstand (Samtiden 2/03)

Sosial konformitet: ny forskning på klassisk eksperiment (tenke.no, 10.7.05)

Nordmenn – verdens mest konforme folkeferd? (Lars Dehli og Anders Gravir Imenes, Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ellen Marie Forsberg: At økologisk mat er mindre populær i Norge enn ellers i Europa skyldes den norske likhetsideologien (antropologi.info, 17.10.05)

The strange nature of politics in France: The striking acceptance for protest - Protesting, part 2 (Cicilie Fagerlid, 17.3.06)

Det nye alvorets tid: Er ungdommene som gjør opprør i Københavns gater voldsfiksert pøbel eller modige barn av demokratiet? (Knut Olav Åmås, Aftenposten 04.03.07)

Hvor er drømmen nu? Ungdomshuset har gått i bakken (Utmerket reportasje av Ida De Rosa i Morgenbladet, 9.3.07)

Ungdomshuset - Farvel til et socialt laboratorium (Børn og unge 11/2007)

Nekrolog over Laboratorium nr. 69 (Rasmus Willig, Jyllands-Posten, 2.3.07)

Kampen om anerkjennelse: Hvorfor setter ungdommene København i brann? Fordi de er blitt ekskludert fra rettsfellesskapet og misaktet av verdifellesskapet (Odin Lysaker, Aftenposten 6.3.07)

Democracies: The recent eviction of the Youth House has envigorated the Danish debate of what premises democracy works and what democracy actually is (Andreas Lloyd, 8.3.07)

Snart 50 millioner miljøflyktninger? (egen tekst, 10.5.07)

- Klart kan vi forandre verden: Uvanlig optimisme på Globaliseringskonferansen 2003 i Oslo (egen tekst, 10.11.03)

Selv om demokrati ble praktisert i Afrika, Asia, Latinamerika og Midtøsten lenge før grekerne hadde funnet opp begrepet hører vi ofte at demokrati skal være noe typisk vestlig. Kanskje på tide til å omskrive lærebøker og encyclopedier? Bør vi kaste begrepene vestlig og ikke-vestlig på historiens skraphaug i samme slengen?

Ofte hører vi om at innvandrere fra såkalte “ikke-vestlige land” skal tilpasse seg “vestlige verdier”. Vi leser at enkelte nordmenn føler seg “truet” av verdiene som de mener kommer hit med innvandringen. Det er ikke vanskelig å vise at forestillingen om demokrati som noe typisk vestlig er en myte. Det er også blitt gjort flere ganger. Men noe som nesten aldri blir utfordret er forestillingen om at det fins noe som heter “Vesten”.

Både journalister, politikere og forskere bruker begrepene “innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn” uten å rødme og uten å forklare hvem de mener med disse merkelappene. Ifølge den mye brukte definisjonen av Statistisk sentralbyrå, består “Vesten” av Nordamerika og visse deler av Europa (Hellas er med i denne illustre klubben men av en eller annen grunn ikke Ungarn eller Polen). Skillene mellom Vesten og den ikke-vestlige verden (eller “Østen”) har sine røtter i kolonitida. Begrepet egnet seg godt for å etablere et skille mellom den antatt demokratiske og rasjonelle delen av verden og den antatt “underutviklete” og “hjelpetrengende” resten (se også dagens Irak og Afghanistan).

En forsker som kanskje vært ivrigst med å nyansere våre forestillinger om demokratiets vesen og historie er nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen. Mange av hans tekster er gratis tilgjengelig på internett.

Myten om antikkens Hellas

I mange lærebøker og encyclopedier trekker en linjene fra vår demokrati til antikkens Hellas (”demokratiets vugge”) og kaller derfor demokratiet europeisk. Men for Sen er det helt feil å trekke en slik linje: Med hvilken rett, spør han, kan vi ta denne greske tradisjonen til inntekt for Europa når grekerne på den tid hadde mye mer kontakt med naboene i sør og øst, spesielt med inderne, iranerne og egypterne?

Dessuten: For å kunne trekke en slik linje måtte en da ignorere en stor del av den europeiske historien som helt fram til den franske revolusjonen i 1789 (senere også) var alt annet enn demokratisk, påpeker antropolog David Graeber i et paper. Graeber minner også på at antikkens Hellas ikke akkurat er et godt forbilde for menneskerettsforkjempere: Det var et militaristisk samfunn som holdt slaver og undertrykte kvinner systematisk.

Når en betegner demokrati som noe vestlig betyr det jo at en hevder at andre “sivilisasjoner” verdsetter andre idealer. Sen er ingen tilhenger av å forklare demokratiets dårligere vekstvilkår i Asia med såkalte “asiatiske verdier” (”mer vekt på disiplin enn demokrati”). Det fins ikke noe belegg for slike holdninger i Asias historie, viser han. For eksempel finner en av de allerførste skriftlige kildene i favør for toleranse, pluralisme og statens plikt til å beskytte minoriteter i inskripsjoner av den indiske herskeren Ashoka i tredje århundre før Kristus.

Slike uttalelser om “asiatiske verdier” som fiendtlig innstilt til demokrati kommer ofte fra folk som har en politisk agenda, påpeker Sen. På den måten kan autoritære herskere legitimere sin makt og kneble opposisjonelle som krever demokrati. Samme strategi kjenner vi fra makthavere i arabiske land.

“Østen” mer tolerant enn “Vesten”

Både Graeber og Sen nevner flere eksempler på at demokrati ikke kan knyttes til enkelte “sivilisasjoner” eller “kulturer”. Ofte fantes det faktisk mer demokratiske holdninger i den såkalte ikke-vestlige verden.

På 1100-tallet var Maimonides, en av middelalderens fremste jødiske intellektuelle og filosofer, på flukt fra et intolerant Europa som forfulgte jøder. Hvor var det han fikk beskyttelse? I hoffet hos den muslimske herskeren Saladin i det tolerante Cairo. Og da i begynnelsen av 1600-tallet den italienske filosofen Giordano Bruno ble brent for kjetteri i Roma, vedtok den muslimske Moghul Akbar i India lover for å beskytte minoritetens rettigheter, blant annet religionsfrihet. Han var engasjert i religionsdialog og sørget for regelmessige møter mellom tilhengere av islam, hinduisme, judaisme og andre trosretninger, inkl ateisme.

Det fins uendelig mange eksempler. Demokratiske beslutningsprosesser forekommer nesten overalt i verden. Demokrati er mer enn å gå til valg og stemme. “Demokratiets historie er ikke ensbetydende med historien av ordet demokrati”, skriver Graeber. De fleste samfunnene, blant annet urbefolkningsgrupper, foretrakk litt mer avanserte beslutningsprosesser. De prøvde å prate seg fram til enighet.

- Vi burde ikke se kravene fra malaysierne eller mayaene om å innføre demokrati som et forsøk på å etterape Vesten. Etter min mening er vi vitne til en prosess som foregår overalt i verden: en utkrystallisering av demokratiske praksiser i et globalt system der ideer flyr fram og tilbake og som etterhvert - om enn motvillig - ble akseptert av den herskende eliten, mener antropologen.

Folk flest mot makta

Vi kan konkludere: Det er riktigere å skille mellom folk flest og makteliten enn mellom Vesten og resten. Som flere historikere har observert, så var de fleste “vestlige” makthaverne fiendlig innstilt til alt som luktet demokrati. Det gjelder også grunnleggerne av de første demokratiske forfatninger i England, Frankrike og USA. Folkestyre var for mange av dem ensbetydende med pøbelvelde. De prøvde derfor å innskrenke folkets mulighet til medbestemmelse. Resultatet er ifølge Graeber ikke demokratier men republikker med noen få demokratiske elementer.

I stedet for å snakke om “Vesten” og “Østen” og andre “sivilisasjoner” burde vi erkjenne at vi har med samfunn å gjøre som er flettet sammen på uendelig mange måter. Det som vi betegner som vestlig, understreker Graeber er et produkt av endeløse sammenflettinger. Vestlig vitenskap for eksempel er satt sammen av oppdagelser og funn som ble gjort på mange kontinenter og blir nå stort sett produsert av “ikke-vestlige forskere”. Det samme gjelder også demokratiet og andre “vestlige verdier”. Er det tilfeldig, spør han, at det demokratiske gjennombruddet i Europa skjedde på den tida da “Vesten” var en ledende makt i verden og de europeiske metropolene var utsatt for impulser og intellektuelle tradisjoner fra hele verden?

OPPDATERING

Even Høydahl, Seksjon for befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå har svart på artikkelen min i Utrop. Han skriver at begrepet vestlig er nyttig til statistisk bruk:

Til tross for at en slik todeling er en grov forenkling, som skjuler mange forskjeller innen de to gruppene, har grupperingen fungert relativt godt til SSB sitt bruk. Vi har blant annet kunnet vise systematiske forskjeller i integrering/marginalisering etter landbakgrunn på en mer oversiktlig måte enn om vi skulle behandlet land for land.

>> les hele svaret i Utrop

KILDER / MER INFORMASJON

Kampen for Europa - Demokratiet oppsto tidligere i Asia enn i Athen. Selv i nye globalhistoriske lærebøker er Europa-fokuset så stort at viktig fortid forsvinner (Dag Herbjørnsrud i Ny Tid, 10.8.07)

David Graeber: There Never Was a West: Democracy as Interstitial Cosmopolitanism - Paper, presentert på konferansen Anthropology and Cosmopolitanism, 2006 (utdrag)

David Graeber: Reinventing Democracy - In These Times, 19.2.02

Amartya Sen: Democracy Isn’t ‘Western’ - . Wallstreet Journal, 24.3.06

Amartya Sen: Democracy as a Universal Value - Journal of Democracy 10.3 (1999) 3-17

Amartya Sen: Human Rights and Asian Values - The New Republic, July 14-July 21, 1997

Amartya Sen vs. Samuel Huntington - Debatt på antropologibloggen Savage Minds, 6.4.06

Thomas Hylland Eriksen: Modernitet er ikke vestlig - Aftenposten 18/11-96

Nazneen Khan-Østrem: Hvilke vestlige verdier? - Dagbladet 17.3.06

Bjørgulf Braanen: Verdier - Klassekampen, 9.2.07

Norske verdier, islam og hverdagsrasismen - antropologi.info, 29.3.06

Mer demokrati - mindre fattigdom: I Porto Alegre bestemmer innbyggerne selv over hva byens penger brukes til - egen tekst om deltakende demokrat, 16.3.03

Nordmenn, indere og afrikanere sammen mot Coca Cola, Bush og fattigdom - egen tekst om Verdens sosiale forum for en mer demokratisk globalisering, 19.1.04

En verden uten UDI? Er dette mulig? En verden der en ikke trenger å søke om arbeids- eller oppholdstillatelse, der en kan bo og jobbe hvor en vil? En verden der ingen tvangssender afghanere ut av landet? Joda mener forskere.

En av dem er Jonathon Moses, professor i statsvitskap ved NTNU. I en ny bok går han inn for fri innvandring. For menneskene i fattige land er det blitt mer og mer vanskelig å krysse grensene. Disse murene, mener han, opprettholder og forsterker fattigdom. Å åpne grensene for folk i fattige strøk er etter hans mening det lureste som de rike landene kan gjøre for å minske gapet mellom fattig og rik.

Ved første øyekast virker argumentasjonen utopisk i disse tider med hysteriske innvandringsdebatter og irrasjonell frykt for terrorisme. Men jo mer en setter seg inn i temaet, jo flere forskere vil en oppdage som forfekter lignende visjoner, blant annet økonomen Kevin H. O’Rourke. I arbeidene sine viser han at migrasjon bidrar langt mer til å heve levestandarden enn frihandel og siterer forskere (Timmer og Williamson, 1998) som viser at det fins en sammenheng mellom økende økonomisk ulikhet og strengere innvandringspolitikk.

Fri migrasjon en utopi?

En ville så også lese om migrasjonsforsker Liza Schuster som først ikke torde å ta opp temaet “Åpne grenser” på en konferanse ved London School of Economics, fordi det virket for utopisk men ble så overveldet av at mer enn 450 interesserte dukket opp. “Dagens utopi er morgendagens realitet”, skriver hun.

Men - er det virkelig snakk om utopi? Når en blar i historiebøker vil en oppdage at det antatt utopiske har vært realitet gjennom den største delen av menneskehistorien. Også i Norge. I løpet av de siste 400 årene var det satt få sperrer for innvandring og den 21. mars 1860 bestemte norske Stortingspolitikerne å fjerne det eneste (men ikke særlig effektive) hinderet til fri innvandring som eksisterte den gang - passtvangen - en ordning som varte til 1917, skriver historiker Jan Eivind Myhre i Norsk innvandringshistorie.

1860: Stortingspolitikerne mener at passkontroll er avleggs.

Stortingspolitikerne mente at passkontroll er avleggs. Passtvang og grensekontroll ble sett på som som tilhørte despotiske regimer. Folk hadde rett til å flytte på seg når de hadde behov for det. Åpen samferdsel og kontakt med verdenen fremmer utvikling, var godt for økonomien, men også godt for folks mentale tilstand ifølge politikerne.

En tenkte også annerledes om identitetsspørsmål, understreker historikeren. Identitet var ikke knyttet til etnisitet eller slekt, men til bosted: I Grunnloven sto det skrevet at det var bosted og ikke fødested som bestemte hvor en hørte hjemme og hvilke rettigheter en har. Alle innvandrere kunne bli norsk i juridisk forstand etter bare to til tre år. Norge hadde ingen lov om statsborgerskap før i 1888 - og når den kom understreket myndighetene at “lovens forutsetning er å gjøre adgangen til retten (til statsborgerskap) så lett som mulig”.

Fri migrasjon en menneskerett

Mellom 1857 og 1863 vedtok de fleste stater i det vestlige og sentrale Europa lignende bestemmelser. 1800-tallet var prega av demokratiske revolusjoner som satte fri migrasjon på dagsorden. Den franske revolusjonskomiteen av 1793 hadde faktisk invitert alle mennesker som ønsket å flykte fra tyranni, til å finne ly i den franske republikk. Innen filosofien fins det en lang tradisjon for å se på fri migrasjon som en grunnleggende menneskerett. Retten til fri migrasjon er et av de fire elementene som skiller frihet fra slaveri, mente prestene i Delfi i Antikkens Hellas, påpeker Moses.

Ja, et blikk på historien avliver flere myter: Rike land må ikke være redd for å bli “oversvømmet av innvandrere”. Migrasjon en selvbegrensende prosess: Den vil etterhvert avta fordi ulikhetene mellom landene blir mindre. Dermed forsvinner en viktig grunn til å migrere. Mange migranter kommer tilbake til sitt første hjemland med nyervervet kapital, nye evner og erfaringer - rustet til å utvikle landet. Når Norge åpner grensene for flere innvandrere, bidrar dette til en utvikling som demper behovet for mer innvandring, skriver Moses i en kronikk i Dagbladet (20.11.06.

Migrasjon fører ikke til en svekket velferd eller demokrati - tvertimot, viser statsviteren: 1800-tallets masseutvandring fra Europa til USA sparket igang utviklingen av politiske, økonomiske og sosiale rettigheter i begge verdensdelene. Arbeidsfolk og borgere som fritt kan flytte på seg, kan stille krav, både i landene de kommer fra, og i landene de reiser til. Masseflukten fra tidligere DDR (Øst-Tyskland) vestover satte i gang demokratiske reformer og førte til DDRs sammenbrudd.

“Fremveksten av både den moderne velferdsstaten, utvidelsen av stemmerett og introduksjon av representativt demokrati i Europa fikk kraftig støtte fra den trusselen som utvandring representerte i en tid da det var få hindringer på migrasjon”, skriver Moses. Europeiske statsledere måtte jobbe aktivt for å tilby en bedre politisk, økonomisk og sosial kontekst for å stanse enda mer utvandring.

Han siterer en av 1700-tallets ledende franske økonomer Jacques Turgot som skrev:

“Det asyl som [amerikanere] åpner opp for de beklemte i alle nasjoner, må trøste verden. Det er så lett å utnytte den nåværende situasjonen - og rømme fra konsekvensene av dårlig politikk - at statene i Europa vil bli tvunget til å bli mer rettferdige og opplyste.”

Migrasjon bekjemper fattigdom

Fri migrasjon fører heller ikke nødvendigvis til lønnsdumping fordi overskuddet av arbeidskraft i fattige land blir mindre. På grunn av utvandringen steg det norske lønnsnivået og nærmet seg lønnsnivået i Europas ledende nasjon England. Men samtidig, understreker Kevin O’Rourke, lærer historien også at de rike landene må sørge for minstestandarder for lønn og arbeiderrettigheter. En må forebygge sosial dumping.

Den viktigste lærdommen for ham er at migrasjon en “utrolig effektiv” måte til å øke levestandarder i fattige land. Det gjelder like mye for tidligere utvandrernasjoner som for dagens Afghanistan og Somalia. Utrop har vi flere ganger skrevet om hvor viktig migrantenes penge- og kunnskapsøverføringer er og at det ikke nødvendigvis er best hvis de kloke hodene blir i Afrika, men at de heller sirkulerer fram og tilbake.

Uansett: For Jonathon Moses veier de moralske argumentene for fri migrasjon tyngst. Til NTNUs forskningsmagasin Gemini (4/2006) sier han: – Hvilken rett har vi til dømme et flertall av verdens befolkning til et tilværelse uten fridom og i dyp fattigdom. Vi lever i et globalt apartheidssamfunn. Den eneste veien ut av uføret er fri migrasjon.

LES MER

• Jonathon Moses’ hjemmeside
• Ei verd utan grenser
  Stengde landegrenser er ei ny oppfinning. Før drog folk dit dei ville, når dei ville. Opne grenser fører mykje godt med seg. Det kan Jonathon Moses, professor i statsvitskap, gjere greie for (GEMINI 4/2006)
• Jonathon Moses: En hjelpende hånd
  Når Norge åpner grensene for flere innvandrere, bidrar dette bidra til den type økonomisk vekst og politisk utvikling som i neste omgang kan dempe behovet for mer innvandring i fremtiden (Dagbladet, 20.11.06)
• Jonathon Moses Exit, vote and sovereignty: migration, states and globalization (pdf)
  Increased mobility is shown to improve the responsiveness of governments to citizen demands. In a world characterized by relatively free mobility for other factors of production (and their owners), labor/voters appear to be handicapped by being prisoners of territory.
• Jonathon Moses: The Economic Costs to International Labor Restrictions: Revisiting the Empirical Discussion(pdf)
• Jonathon Moses: Two (Short) Moral Arguments for Free Migration
• Trygve Refsdal: Hjerneflukt og fattigdom
  Jonathon W. Moses samanliknar den med utvandringa til USA frå Irland og Noreg. Det er ei nostalgisk samanlikning som ikkje held mål i dag (Dagbladet, 23.11.2006)
• Ottar Brox: Importen av arbeidskraft
  Det står mye riktig i Moses’ artikkel, men når det gjelder arbeidsmigrasjon, vandrer han fremdeles rundt i ørkenen (Dagbladet, 25.11.06)
• Kevin H. O’Rourke: The Era of Free Migration: Lessons for Today
  Migration may offer a quicker fix to the south’s economic problems; the problem is that migration is less palatable politically than either trade or overseas investment.
• En grenseløs verden?
  Jeg er ikke en mann med store ideologiske visjoner, men et ønske jeg har hatt lenge er om en grenseløs verden. En verden hvor man står helt fritt til å bosette og skape sin egen lykke hvor man måtte ønske. (Tormod Klingenberg, nettvint.net, 17.11.06)
• You can take the European out of Africa…
  In the face of increasingly expensive and ineffective attempts to control the borders of Fortress Europe, some are advocating a novel solution to the problem of immigration. Legalise it. All of it (Joshua Craze, 30.11.06)
• - Se Sri Lanka og Norge som ett land!
  - Skal vi bli her i Norge eller dra tilbake til Afrika? Hva tjener Afrika best, spurte nylig afrikanske studenter på et seminar om Brain Drain. Flere og flere forskere peker på at løsningen hverken er enten det ene eller andre, men begge deler: De går inn for sirkulasjon (egen tekst, 25.11.06)
• Migrasjon mer effektiv enn bistand
  En fersk doktoravhandling viser at flyktninger og arbeidsmigranter bidrar mer til utvikling i hjemlandet enn bistandsarbeidere. Hvis det internasjonale samfunnet vil bekjempe fattigdom, bør det støtte migrasjon (egen tekst, 15.6.04)
• Passtvang avskaffet - fri innvandring til Norge!
  Passkontroll er avleggs. Åpen samferdsel og kontakt med verdenen fremmer utvikling. Derfor kan fra nå av hvemsomhelst reise fritt inn til Norge. Det bestemte Stortingspolitikerne 21. mars 1860 (egen tekst, 23.3.03)
• Hjelper kosmopolitisme?
  Hvordan kan vi forhindre diskriminering, religion- og kulturkamper, forebygge ambassade-brenning? Mye er blitt tenkt, sagt og skrevet. I det siste har en gammel ide fått mye oppmerksomhet innen akademia: Kosmopolitismen. I stedet for å oppdra folk til “norske verdier” burde vi heller utdannes til å bli verdensborgere. Et globalt fellesskapet må dyrkes (egen tekst, 4.3.06)
• Liza Schuster: An open debate on open borders
  Today’s utopia is tomorrow’s realism. Keeping alive the possibility of a free migration, “open borders” policy is an investment in everyone’s future (OpenDemocracy.net, 29.12.03
• Ja til fri migrasjon
  – Dagens innvandringssystem er umenneskelig, sier utviklingsforsker Nigel Harris (Bistandsaktuelt, 5/2002)
• Nigel Harris: Open borders: a future for Europe, migrants, and the world economy
  If Europe is unable to establish an acceptable order in the field of migration, the danger is that political leaders will continue to seek to lock out the poor, at whatever cost to the civil rights of the citizens, the welfare of the poorest Europeans, and the growing numbers of irregular migrants (OpenDemocracy, 6.12.03)
• Thomas Thomas Hylland-Eriksen: Sett at vi tok inn halvannen million innvandrere
  Innvandring er godt og nødvendig for samfunnet, det er økonomisk lønnsomt både for mottagere og avsendere, og det gjør norskheten større og viktigere (Morgenbladet / antropologi.info, 2.9.04)
• Migration fuels global prosperity
  The international “brain drain” can boost the wealth of migrants as well as the countries they originate from, a World Bank report says (BBC, 16.11.05)
• Research: How migration fights poverty
  A new special by ID 21 , hosted by Institute of Development Studies at the University of Sussex, UK, deals with how migration fights poverty and asks: Migration and asylum policies in crisis: time for a rethink? (antropologi.info, 5.3.05)
• Hvem er migrasjonen farlig for?
  Hvordan oppsto forestillingen om den farlige innvandreren? Migrasjonen er i stadig større grad definert som et sikkerhetsproblem. Militærskip patruljerer havet og murer blir bygd for å stenge migranter ute (Kulturell kompleksitet i det nye Norge, 14.12.06)
• More Global Apartheid?
  The French government is planning a new immigration law, furthering these developments towards more global apartheid (antropologi.info, 30.4.06)

Nettsider med nyheter

• Delete The Border
  “An online community with the goal of nurturing a global network of movements against borders”
• NoBorder.org
  En kan også lese boka Without Papers in Europe

Selv om mange innvandrere fra mindre privilegerte steder i verden er brennende engasjert i freds- og bistandsarbeid, fins det fortsatt lite forskning på deres arbeid. Mange av disse aktivitetene finner aldri veien til offentligheten. Utrop skrev tidligere om unge afghanske flyktningers fredsarbeid.

For to måneder siden har disse aktivitetene blant diasporabefolkningen for første gang vært gjenstand for et FN-toppmøte. Det er blant annet tallene som har gjort inntrykk: Ifølge beregninger fra Verdensbanken mottar u-land mer enn dobbelt så mye penger fra migranter enn fra all offisiell utviklingshjelp tilsammen. I Somalia utgjør slike overføringer omtrent halvparten av landets inntekter.

Migrasjon mer effektiv enn bistand

Men hvordan brukes disse pengene? Blir de investert i personlig luksus eller i mer langsiktige prosjekter? Er disse investeringene koordinerte eller tilfeldige? Skaper de avhengighet? For over to år siden omtalte Utrop en av de få studiene, doktorgradsavhandlingen av sveitseren Alessandro Monsutti.

11 år forskning på migrasjonen fra Afghanistan til Pakistan og Iran ga ham et svært optimistisk bilde: Antropologen fant ut at Afghanistans befolkning bare delvis har overlevd på grunn av den humanitære hjelpen fra utlandet. Det var afghanerne selv som har bidratt mest. Hjelpen fra de afghanske migrantene havnet hos dem som trengte den – i motsetning til offisiell bistand.

Migrasjon betegner Monsutti derfor som “vei til selvhjelp”. Hvis en vil bekjempe fattigdom, bør en støtte migrasjon. I tillegg er migrasjon for mange migranter også en måte å utvide sin sosiale og kulturelle horisont på.

Er det altså best at studenter med bakgrunn fra Uganda, Bangladesh og Sri Lanka å gjøre noe positivt for landet sitt her i Norge? Kommer ikke de fattige land til å miste sine beste hoder? På et seminar ved Universitetet i Oslo om Brain Drain kom det fram at slike spørsmål blir mye diskutert blant studenter med tilknytning til Afrika: Skal vi bli her eller gå tilbake? Hva er best for Afrika?

“Diaspora Circulation”

Men kanskje dreier det seg ikke om enten-eller: For to år siden innførte den kanadisk-tamilske sosiologen Rudhramoorthy Cheran begrepet “diaspora circulation”: Sirkulasjon mellom de ulike landene en har tilknytning til bidrar ifølge ham mest til utviklingen av fattige og krigsrammede land. Det er nemlig en fordel å operere fra et trygt resssursrikt land, konkluderte Cheran etter å ha studert flere tamilske diasporasamfunn.

Et eksempel er media. Mens mediene i Sri Lanka heller har bidratt til et økt konfliktnivå, så har de mange publikasjonene av tamiliere i diaspora klart å løfte fram alternative syn og kunne på denne måten bygge broer, skriver sosiologen. En helt ny disiplin – tamilsk diaspora litteratur – har oppstått som tar opp temaer som krig og fred, ytringsfrihet, assimilasjon eller integrasjon, endrede kjønnsroller og kastesystemet.

Et annet eksempel: Mange tamilske fysikere og leger som bor i England, Australia og Kanada drar til Sri Lanka for å gjøre frivillig arbeid på sykehusene for en begrenset tid. Cheran nevner også Tromsø Tamil Sangam som i samarbeid med Universitetet i Tromsø har opprettet et medisinsk fakultet ved Eastern University i Sri Lanka og utdannet lokale folk for å bygge opp lokal ekspertise.

– Jeg har fått gjort mer nytte for Afrika her i Norge enn hvis jeg hadde blitt hjemme, mente også sosialantropolog Christian Bawa Yamba på seminaret om Brain Drain. Som mange andre diasporaforskere bruker han vitenskapen til å gjøre noe for hjemlandet sitt (han forsker på AIDS-prevensjon). Forskning er et faktisk viktig område som Cheran ikke nevner. Diaspora-forskere har nemlig gjort nybrottsarbeid innen freds-, migrasjons- og utviklingsstudier (dette er temaer vi kommer tilbake her i Akademisk hjørne).

Mer transnasjonal politikk!

Når vi vet om diasporaens engasjement og kompetanse i utviklingsspørsmål bør dette få konsekvenser i politikken, skriver sosiologen. For det ene må det bli billigere å sende penger til hjemlandet. Nå til dags må en punge ut med opptil 15–20% av beløpet i gebyr. Senker en gebyrene til 10 prosent ville en ifølge Cheran kunne frigjøre rundt 3.5 billioner dollar. (Her ser det ut til å skje noe. Under FN-toppmøtet om migrasjon og utvikling sa utviklingsminister Erik Solheim at han skal jobbe med denne saken.)

Det er åpenbart at regjeringer og myndigheter i økende grad må verdsette migrantenes kompetanse og la dem bli partnere i bistandsarbeid, utenrikspolitikk og handelsspørsmål. Også på dette området har det begynt å skje noe. Nylig har UD satt igang prosjektet Internasjonal Migrasjon og Utvikling og hatt sin første høring med innvandrerorganisasjoner. UD var også tilstede på et møte om diasporaens rolle som afrikanske intellektuelle arrangerte på Globaliseringskonferansen i Oslo i oktober.

Minst like viktig: En må tenke nytt om spørsmål om identitet og statsborgerskap. Migrantenes “bindestreks-identiteter” kan være en premissleverandør. Nødvendig er mer fleksible visum-regler og – enda viktigere – dobbelt eller transnasjonalt statsborgerskap. En må anerkjenne at det vil bli livslange forbindelser mellom diasporaen og hjemlandet – ikke minst muliggjort av internett. Hjemland og vertsland må ses som ett felt og ikke to, påpeker Cheran.

Rapporten “Mobilising African Diaspora for the Promotion of Peace in Africa” som freds- og utviklingsforsker Abdullah Awil Mohamoud skrev for nederlandske UD, framhever også diasporaens positive rolle. Forskeren minner dessuten på at migrantenes psykiske helse (og dermed muligheten til å “integrere seg”) er avhengig av forholdene i hjemlandet. Ikke minst derfor er det viktig at diaspora-aktivitetene blir bedre integrert i statlig bistands- og utenrikspolitikk.

Skal vi bli her eller tilbake? Hva var det som Titus Tenga, førsteamanuensis ved Lærerutdanningens Internasjonale Senter sa på Globaliseringskonferansen: «Å være afrikaner i diaspora betyr å ha kunnskap om og være engasjert i afrikanske saker.» Og dette kan du være overalt i verden.

Omtalte tekster:

• Cheran, R (2003): Diaspora circulation and transnationalism as agents for change in the post conflict zones of Sri Lanka(pdf)
• Monsutti, A (2004): Guerres et migrations. Réseaux sociaux et stratégies économiques des Hazaras d’Afghanistan, Ed. de l’Institut d’ethnologie de Neuchâtel & Ed. de la Maison des sciences de l’homme de Paris (se oppsummering)
• Mohamoud, A.A (2005): Mobilising African Diaspora for the Promotion of Peace in Africa(pdf)

LES OGSÅ:

• Skaper fred med nye tanker
  “De trenger meg i Afghanistan, det var derfor at jeg tok sykepleie-utdanningen”, forteller Deeva Biabani. Gjøvik-studenten er en av de mange flyktningene som engasjerer seg i freds- og gjenoppbyggingsarbeid i hjemlandet sitt (egen tekst, 17.3.06)
• Migrasjon mer effektiv enn bistand
  En fersk doktoravhandling viser at flyktninger og arbeidsmigranter bidrar mer til utvikling i hjemlandet enn bistandsarbeidere. Hvis det internasjonale samfunnet vil bekjempe fattigdom, bør det støtte migrasjon (egen tekst, 21.6.04)
• Med en hånd i hvert land
  Bistandsorganisasjoner startet av innvandrere rettet mot opprinnelseslandet er et ukjent fenomen som kan ha stort potensiale for utvikling (Brit Lynnebakke, utrop.no, 25.1.07)
• For en verden uten UDI
  En verden uten UDI? Er dette mulig? En verden der en ikke trenger å søke om arbeids- eller oppholdstillatelse, der en kan bo og jobbe hvor en vil? Joda mener forskere. Å åpne grensene for folk i fattige strøk er det lureste som de rike landene kan gjøre for å minske gapet mellom fattig og rik (egen tekst, 18.10.06)
• Paper examines growing relevance of Tamil Diaspora
  A policy paper recommends diaspora circulation “as an effective tool for engaging the diaspora in a meaningful way in the reconstruction and development of war-torn areas in Sri Lanka (TamilNet, 18.7.04)
• Tamil Diaspora: A Trans State Nation
  Today, more than 70 million Tamil people live dispersed in many lands across the globe. “Thamilan illatha Nadu illai - Thamilanuku endru Oru Nadu illai” - “There is no state without a Tamil - but there is no state for the Tamils”. In the refugees’ own experiences their country of origin and their country of exile, as well as the time before and the time after migration, constitute a continuous and coherent lived experience.
• Tamil Studies Conference 2006: Tropes, Territories and Competing Realities
  Papers helt at this conference 11.-14.6.06 in Toronto
• Innvandring fra Afrika vil måtte øke
  Moammar Gaddafi sier på en konferanse om migrasjon at det ikke nytter å stanse en innvandring til Europa fra Afrika. Det å føre en ukritisk streng innvandringspolitikk vil bare forsterke problemene, som “U-hjelp” vil gjøre det (Tid og Tanke, 25.11.06)
• Migration fuels global prosperity
  The international “brain drain” can boost the wealth of migrants as well as the countries they originate from, a World Bank report says (BBC, 16.11.05)
• Ønsker tettere samarbeid med innvandrergrupper om utvikling
  Denne uka skal Erik Solheim lede den norske delegasjonen til FN toppmøtet i New York om forholdet mellom migrasjon og utvikling. UD ønsker å få temaet varig på dagsorden både internasjonalt og i Norge (Brit Lynnebakke, utrop, 12.09.06)
• The contribution of UK-based diasporas to development and poverty reduction
  A report by the ESRC Centre on Migration, Policy and Society (COMPAS), University of Oxford for the Department for International Development April 2004
• Diaspora in focus - New Routes 1/2005
  Wolfram Zunzer: Potential peace actors outside their home land; Yacob Tesfai: Reducing poverty - worsening brain drain; Margret Johannsen: Palestinian Diaspora:
  Part of the problem, part of the solution etc
• Engaging Diaspora Communities in Development: An investigation of Filipino Hometown Associations in Canada
  Paper by Jon Silva, University of Toronto, 2003
• Afrika tappes for gode hjelpere
  Hjerneflukten til Vesten tapper Afrika for stadig flere høyt utdannede. Nær alle Zimbabwes universitetsutdannede har dratt fra landet, og Sør-Afrika opplever en ny bølge av utvandrere (Dagsavisen, 7.10.06)
• On a voyage of peril to the mirage of Europe
  On a remote beach in west Africa, men clamour to board a boat for a 1,250-mile crossing to the Canaries. In a dramatic dispatch, Hannah Godfrey, in Diogue, Senegal, hears of their hopes for a new life - and of the fears that mass emigration will ruin Africa
• - Overføringene har stor betydning
  Bortimot 80 prosent av bosnierne i Norge sender penger til nærmeste familie. Penger som kan avgjøre framtiden for Bosnia-Hercegovina, mener Safet Huseinovic - Dagsavisen, 19.4.04)
• Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen
  Jerry Simonsson fant ut at nettet styrker den tibetanske nasjonale identiteten ved å knytte bånd mellom folk i eksil og er viktig i kampanjer i kampen for et fritt Tibet (antropologi.info, 20.11.05)
• Thomas Hylland Eriksen: “Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande”
  Långt från ursprungslandet kan man driva befrielsekamper för det land man lämnat för gott (antropologi.info, 11.5.06
• Thomas Hylland Eriksen: Nations in Cyberspace
  “..the Internet is fast becoming a major medium for the consolidation, strengthening and definition of collective identities, especially in the absence of a firm territorial and institutional base. Some of the nationalist groups that appear to be most active on the Internet are Sri Lankan Tamils, Kurds, Palestinians (tamilnation.org)
• Når unge muslimer chatter med imamen
  Hva gjør Internett egentlig med oss? I en fersk masteroppgave i sosiologi har Helene Toverud Godø undersøkt Internettets betydning for minoritetsungdom (egen tekst, 31.7.06