Nordafrikanske muslimer frigjør Frankrike fra tyskerne i Annen verdenskrig. I Kina blir barn stjålet og videresolgt. En burmesisk minoritet saksøker multinasjonale storkonserner. Filmfestivalen Film fra Sør gir håp.

Historiene som utfordrer vårt verdensbilde, historiene om overgrep og motstand kommer nemlig fram - ikke minst også ved hjelp av regissører som Statistisk sentralbyrå ville betegne som “ikke-vestlige”.

Festivalens kanskje viktigste film - Indigenes (på engelsk litt uheldig “Days of Glory”) - er som et godt eksempel. Regissør Rachid Bouchareb er etterkommer av algeriske innvandrere i Frankrike og forteller i denne filmen hvordan soldater fra de franske koloniene i Nord-Afrika bidro til å frigjøre Frankrike fra tyskerne under Annen verdenskrig.

Lærer ikke om arabernes innsats for frigjøringen av Frankrike

I 1944 kom nesten halvparten av de franske soldatene fra koloniene. Mange var muslimer og dro frivillig i krig for å frigjøre Frankrike, fedrelandet sitt. “Vive la France” roper de og “Vi skal frigjøre vårt fedreland”. Likevel blir de i Frankrike nedverdigende kalt “Indigenes” - “innfødte” og ikke sett på som likeverdige borgere.

Arabernes innsats for frigjøringen av Frankrike er en hittil ukjent historie som elevene i Frankrike ikke lærer om på skolen (Innvandrernes bidrag til utviklingen av Norge er jo et emne som på samme måte ble ignorert i lang tid). Soldatene fra koloniene hadde faktisk ikke lov til å være tilstede under frigjøringsarrangementene i Paris. Derfor ser vi ikke ansiktene deres på bildene der troppene marsjerer under Arc de Triomphe.

Filmen kom ut ifjor høst og utløste mange debatter om rasisme og kolonialisme. Den fikk blant annet president Jacques Chirac til å snu og revurdere pensjonene til soldatene som overlevde. De ble nemlig redusert da Frankrikes kolonier ble uavhengige og kunne være opptil ti ganger lavere enn franske soldaters pensjon. Nå skal de få like mye.

Urfolk vinner mot oljekonsern

En annen film som både gir håp og har hatt stor innflytelse er “Total Denial” av den bulgarske regissøren Milena Kaneva. Den viser at en liten minoritetsgruppe i Burma (Karen) kan vinne et søksmål mot et av verdens største oljekonserner.

Under byggingen av en felles gassrørledning gjennom Burma i 1992 hyrte oljekonsernene Total og Unocal inn den burmesiske hæren som “sikkerhetsvakter”. Med massearrestasjonene av munkene i frisk minne blir vi ikke overrasket av militærets framgangsmåte (tvangsarbeid, tortur, drap, voldtekt). Men Karenfolket fant seg ikke i overgrepene og gikk til sak mot selskapene. Filmen følger en av de sentrale aktivistene Ka Hsaw Wa. Han hørte også til lederne av studentbevegelsen for demokrati i 1988 og blir ettersøkt av politiet både i Burma og Thailand.

Vi møter aksjonære som gir fullstendig blaffen i hva selskapet holder på med i fjerne Burma eller nekter å uttale seg. Oljeselskapene trodde de kun gjøre som de ville i den burmesiske dsjungelen. Men til slutt måtte de innse at de også må respektere rettighetene til menneskene i fattige land.

Det nytter å yte motstand og spre historier om undertrykkelse. Regissøren brukte tida i Oslo til å kritisere norske myndigheter som investerer i Burma. Det norske pensjonsfondet investerer nemlig i Total: Er det greit at Norge tjener penger på at rørledningen ble bygget på bekostning av store lidelser for et stort antall mennesker?

All disse historiene kommer fram fordi ildsjeler engasjer seg og er villige i å ta på seg risker. Jezza Neumann har heller ikke valgt seg det enkleste temaet for sin film China’s Stolen Children: Kjøp og salg av babies og småbarn I Kina.

“Hvor er vår sønn?”

Hvert år mister rundt 70 000 barn og babies foreldrene sine. Det fins private etterforskere har spesialisert seg på å finne igjen barna. Mange barn blir kidnappet. På grunn av Kinas ett-barns-politikk er det et stort etterspørsel etter gutter. De fører slekten videre og gir familien økonomisk trygghet. Men barn blir også solgt av fattige bønder. Familier som har mer enn ett barn må betaler bøter som tilsvarer flere årslønn.

Kinesiske myndighetene vil gjerne holde lokk på dette. Ett år før de skal være vert for OL vil de unngå “negativ publisitet”. Derfor prøvde den kinesiske ambassaden å hindre visningen av filmen på Channel 4 i England - men uten å lykkes.

Filmteamet måtte jobbe undercover for å beskytte kontaktene sine i Kina som ikke har lov til å uttale seg om dette til utlendinger. Neumanns lite håndplukkete kinesiske filmteam risikerte fengselstraff. De avtalte å møtes på steder med flere utganger og byttet mobilens sim-kortet etter hvert anrop. Regissøren må fortsatt holde lav profil. Derfor finner vi ikke regissørens bilde på Film fra Sørs hjemmeside. Heller ikke Klassekampens fotograf fikk lov til å ta et bilde av ham.

Fordi Kina er et av de viktigste markedene nøler “vestlige” myndigheter med å kritisere kinesiske myndigheter. Kanskje OL i Kina gir muligheter til å presse Kina, håper Neumann.

Overalt på kloden begår regjeringer og myndigheter overgrep mot sivilbefolkningen - uansett om statene oppfatter seg demokratiske eller ikke. Som vi har sett er “vestlige” storselskaper heller ikke så opptatt av det som enkelte gjerne betegner som “vestlige verdier”. Film fra Sør gir dermed også gode eksempler på at kampen for menneskerettigheter forener mennesker fra hele verden - uansett om de er muslimer, svarte eller hvite.

(Bilder: Film fra Sør)

SE OGSÅ:

Mediedekning Film fra Sør

Third Cinema Vi tar et blikk på årets festival Film Fra Sør. Et fremdeles politisk virkningsfullt middel kan være «Third Cinema» (Truls Lie, Le Monde Diplomatique 1.10.07)

Film fra Sør 2006: Hvorfor er krig kulere enn fred? Noen filmer er det lite å skrive hjem om. Andre filmer gjør deg sint og du undres: Hva får soldater til å slippe en bombe over en fullsatt barneskole? (egen tekst, 17.10.07)

Hvorfor kan mennesker være så onde? Hvorfor bruker Norge langt mer penger på krigsføring enn på fredsbygging? Hvorfor forherliger norske journalister krig ved å framstille soldater som helter? Hvorfor er det så få militærnektere i Norge? Er det en kontinuitet fra UDI-saksbehandleren som kaster ut afghanere til soldater som dreper skolebarn (de gjør liksom bare jobben sin) ?

Påstanden «Politikk er best på kino» har jeg hørt flere ganger i det siste. Det ligger noe i det: I disse tider der NRK med hensyn til følelsene til konserndirektører nekter å viser bilder fra norske storkonserners tvilsomme virksomhet i fjerne land, har kinoene fått en ny rolle. Dette ble ikke minst tydelig under festivalen Film fra Sør.

“Alle filmer som viser dagens mennesker i en gitt situasjon er politisk”, sa den iranske filmskaperen Abbas Kiarostami til Klassekampen. I så forstand framsto The White Silk Dress for meg som en av de mest overbevisende anti-krigsfilmer. For på hvilken annen måte skal en oppfatte en film hvor en meningsløs krig ødelegger (bokstavlig talt) livene til en familie vi har fulgt gjennom to intensive timer (eller ca 15 film-år) ? En familie hvor mor og far risikerer både liv og verdighet i sine forsøk på å brødfrø sine fire døtre og på å skaffe penger til en hvit silkekjole slik at de kan gå til skole? (Pengene rakk likevel bare for en skoleuniform, så barna må bytte på å gå på skole).

Spåmannens ord slår til: Det blir (enda) et dårlig år og farens ønsker blir ikke oppfylt. Filmen ender på den verst tenkelige måten, og vi blir vitne til et sjeldent øyeblikk på norske kinoer: Beseiret av filmens kraft, blir de alltid så stressede hovedstadsbeboerne sittende når rulleteksten begynner å bre seg over lerretet.

– Saken er at dette skjer idag også, sa en venn til meg på vei ut av kinoen. Filmen skildret Vietnam på 50- og 60-tallet. Men et liv i krig og fattigdom er også idag langt vanligere enn et liv med laptop og brødrister. Det er viktig å bli minnet på det, men enda viktigere er det kanskje at slike filmer kan gjøre en så sint at det engang resulterer i handling: Hvorfor gjøres det ikke mer for å forhindre slike tragedier? Hvorfor anses idag, i 2006, fortsatt krig - den mest primitive menneskelige handlingen - som legitimt middel til å løse konflikter? Har ikke mennesket evnen til å lære av historien? Hvorfor er ikke heller et år på fredsskole enn et år i militærets krigsskole obligatorisk? Burde det ikke finnes flere freds- enn krigsspill og flere freds- enn krigsakademier?

Og kanskje trengs det også et oppgjør med våre forestillinger om menn og maskulinitet. For ikke før menn syns at fred er kulere enn krig og før heltesoldatene forsvinner fra mannebladenes forside vil en slutte å slippe bomber over en fullsatt barneskole.

Skrevet for avisen Utrop Nr 17/2006 (23.10.06). Bildet er et pressebilde fra Film fra Sør og fra filmen “The White Silk Dress”..

SE OGSÅ:

• Mer politikk i norske dokumentarer
  Norske dokumentarer handlet tidligere om enkeltskjebner, men nå er politikk det som interesserer filmskaperne (NRK, 3.2.06)
• En multikunstners virkelighet
  Alle filmer som viser dagens menneske i en gitt situasjon er politisk, mener den iranske filmskaperen Abbas Kiarostami. Kanskje er det derfor filmene hans aldri vises i Iran?” (Klassekampen, 6.10.06)

• NRK stanser “Et lite stykke Norge”
  Dokumentaren ble presentert som en “avslørende film om den norske dobbeltmoralen, den norske våpenindustrien og det norske bidraget til krigen i Irak” da den hadde førpremiere tidligere denne måneden (RORG, 31.3.06)

• China Blue
  Utrolig bra film om 14årige jenter som arbeider på en jeansfabrikk i Kina: “Shot clandestinely in China, under difficult conditions, this is a deep-access account of what both China and the international retail companies don’t want us to see – how the clothes we buy are actually made.”
• Om estetikk og etikk, film og politikk
  Hvorfor er det slik at film så ofte både forfører, forvandler og forleder? Det har to forklaringer for min del (Knut Olav Åmås, Samtiden 2/05)
• Problemet er ikke krigføringen – men svak fredsbygging
  I Norge har vi mange krigs- og forsvarsskoler – og et utall årsverk er bundet opp i militær virksomhet. På freds- og konfliktmeklersiden er det derimot bare noen få og små institutter (Bergens Tidende 28.8.06)
• Slutt for Fredsrådet
  De ansatte i Norges Fredsråd mister jobben og kontoret stenges i oktober. Revidert nasjonalbudsjett opprettholder kraftige kutt i midlene til fredsorganisasjonene (Klassekampen, 14.5.05)
• Bombene over Bagdad - og vårt medansvar
  Fredsbevegelsens grunnleggende avmakt ligger i at det i alle land er så mye lettere å finne penger til krig enn til fred (Dag Seierstad, Ny Tid, 21.3.03)
• Angrer ikke militærnekt
  Trubaduren Fred Ove Reksten er Norges mest kjente militærnekter. - Jeg angrer ingenting, sier han i dag (Bergens Tidene, 3.9.06)
• Sivilarbeidere, en kvise på samfunnets rumpe
  Kjønn bestemmes helt klart av hvor mange våpen man har skutt med og om man er klar til å drepe andre mennesker, og vi vil jo for all del ikke være jenter, vil vi gutter? (Rasmus L. Rasmussen, 27.7.06 i Bergens Tidene)
• Skaper fred med nye tanker
  Mange flyktningene som engasjerer seg i freds- og gjenoppbyggingsarbeid i hjemlandet sitt (egen tekst, 17.3.06)
• The possibilities of nonviolence –examples from conflict areas around the world
  Flere papers fra en konferanse i Sverige
• TRANSCEND Norge
  Et nettverk for fred og utvikling ved fredelige midler. Flere tekster bl.a. av Johan Galtung
• Wikipedia on Pacifism
• www.sivilarbeider.no
  Sivilarbeidere i Norge
• Fredssenterets linker til fredsorganisasjoner

For halvannet år siden skrev sosiologen et innlegg på Utrops nettforum. Hun ville gjerne få kontakt med unge nettbrukere med minoritetsbakgrunn. Nå er oppgaven levert. Hun har intervjuet seks jenter og sju gutter – med ett unntak er alle første generasjons innvandrer i alderen 17 til 20 år som har bodd i Norge mellom tre og seks år.

Funnene hennes føyer seg inn i rekken av forskningsarbeider som tar et oppgjør med tidligere forskning om Internett og “cyberspace”. På midten av 90-tallet gikk en ut ifra at nettet ville føre til oppløsning av lokale, nasjonale og etniske identiteter. På nettet eksisterer det jo ingen grenser: en e-post til Sri Lanka kommer like rask fram som en e-post til naboen i Storgata, og vi kan lese lokalaviser fra Papua New Guinea like lett som Dagbladet og Sunnmørsposten eller chatte med japanere, etiopere og inuitter.

Mer kontakt med folk man kjenner fra før

Men nettet har ikke ført til en identitetsrevolusjon. Når du kikker vennen din over skulderen, er sannsynligheten stor for at han ikke leser The Japan Times, men VG eller Dagbladet. Flere forskere fant ut at nettet heller bidrar til en forsterkning av lokal identitet. I en av de første undersøkelsene viste Daniel Miller og Don Slater at trinidadere i eksil bruker nettet til å bli “mer trini”. Hovedgrunnen for å være online var kommunikasjon med andre trinidadere. Nasjonalisme-forskeren Benedict Anderson snakker om “langdistanse-nasjonalisme” – muliggjort av Internett: Tamiler i Norge arbeider for en egen stat på Sri Lanka, noen av de ivrigste Sikh-nasjonalistene befinner seg ikke i Asia, men i Australia og Canada. For eksiltibetere er nettet blitt et hjem fordi den knytter bånd mellom mennesker i eksil, konkluderer den svenske antropologen Jerry Simonsson: “At hjem och Internett har en koppling, sier samtlige informanter.”

Helene Toverud Godø fant lignende trekk blant minoritetsungdom i Norge. Mange bruker nettet for å holde kontakt med slektninger i fjerne deler av verden. Kurdere bruker nettet til å bli mer kurdiske. Muslimer bruker nettet til å bli mer muslimske. “Et av de viktigste funnene jeg gjorde,var at informantene brukte mye av tiden på Internett til å chatte med folk de kjente fra før, og som de også møtte på andre arenaer enn Internett”, skriver sosiologen i masteroppgaven sin.

Et godt eksempel er “Maryam”, 19 år og fra det kurdiske området i Iran. Hun holder jevnlig kontakt med både slektninger og venner hjemme i Kurdistan og chatter med dem daglig og i timesvis. Av og til hjelper hun moren sin, som verken kan lese eller skrive, til å snakke med slektninger og venner gjennom Internett ved bruk av webkamera og mikrofon. Det er vanskelig for familien å ha kontakt på andre måter, forteller Maryam. Det fins ikke noe postvesen som fungerer ordentlig der.

Men nettet er også viktig for å få fotfeste i Norge. De fleste av sine norske venner har “Maryam” funnet på norske chattesteder. Imidlertid bor vennene hennes fra Internett over hele Skandinavia, i andre land i Europa, i Canada, Australia og USA.

Hundrevis av chatte-venner

Disse delene i oppgaven om nettets sosiale aspekt er fascinerende lesning. Du blir ikke asosial av å bruke mye tid på nett. Mange ungdommer har en utrolig lang liste av chattevenner (over hundre eller flere hundre!). Det er vanlig å invitere hverandres venner inn på MSN (Microsofts chatteprogram). Slik utvider de nettverket sitt og får stadig flere bekjente. Ungdommen har dessuten utviklet en høy kompetanse i å kommunisere med fremmede og i å avsløre tvilsomme personer, skriver hun:

– Hvem er det dere chatter med?
– Venner og sånt.
– På MSN?
– Ja, det er mest venner, men hvis vi kommer på en side (på Internett) der vi for eksempel ikke kjenner noen, som bare spør har du MSN, så bare trykker du “ja”. Så mens du prater med en person, så finner du ut om den personen er noen du kan stole på og være venner med, hvis ikke så bare blokkerer du. Og det er sånn man finner venner egentlig.

Ofte oppstår det overraskende møter. Flere informanter opplevde at de chattet anonymt med folk de kjente fra før. Minoritetsmiljøet i Norge er lite. Du kan også tilfeldigvis treffe slektninger i fjerne land. “Abdur”, møtte fetteren sin i Midtøsten tilfeldig på en chatteside. Han hadde ikke møtt ham på fem år.

Internett og religion

Interessant er også sosiologens funn om Internett og religion. Flere informanter bruker nettet til å videreutvikle sin religiøse identitet. For “Samira” er nettet en viktig kilde til å bli en bedre muslim. Hun bruker nettet til å høre på bønner eller opplesninger fra Koranen, eller som oppslagsverk når det gjelder ulike tolkninger. Dessuten pleier å hun å oppsøke et nettsted der hun kan chatte med en imam og stille ham spørsmål - om hvordan man skal bruke slør, hvordan man skal oppdra barn, eller hva man skal gjøre for å bli et bedre menneske. Samira foretrekker slike nettkonsultasjoner fordi “det er en del spørsmål som for unge kvinner er vanskelige å stille til en imam ansikt til ansikt”.

– Det virker som Samira rendyrker sin religiøse identitet når hun er i dette nettsamfunnet. Her kan hun overskride grenser som handler både om kjønn og hvor i verden hun befinner seg, skriver Helene Toverud Godø. Hun understreker at nettet er et viktig sted for unge muslimske kvinner. En får lettere kontakt med det motsatte kjønn. Ikke minst for den muslimske kvinnebevegelsen er Internett et nyttig og effektivt våpen.

Snarere enn løsrivelse, så kan Internett fungere som et slags ankerfeste, konkluderer sosiologen: “Selv om noen nok ønsker frigjøring og søker det, trenger man ikke si farvel til verken slekt, venner, kulturelle særtrekk eller språk. Internett brukes til å forene folk som lever i eksil over hele verden. Det kan bidra til å redusere følelsen av tap som følger av å være langt unna familien sin. Slik kan Internett muliggjøre kontakt som på flere ulike måter får en viktig betydning for minoritetstilværelsen i Norge.”

Last ned oppgaven: Et rom til å finne “seg selv”? - en analyse av minoritetsungdoms bruk av chat på internett. Av Helene Thoverud Godø

SE OGSÅ:

• Nettet som hjem. Antropologioppgave om internett og den tibetanske diasporaen
  
• Thomas Hylland Eriksen: “Chatkanaler är livsviktiga för att hålla identiteten levande”
• How Media and Digital Technology Empower Indigenous Survival
• The Internet. An Ethnographic Approach (Om bruken av nettet for eksil-trinidadere)

Bibliotekarer og en del forskere har startet et opprop mot denne utviklingen. Mye rart har skjedd innen akademia: Markedstenkning har fått innpass, forskere som tidligere samarbeidet blir oppfordret til å konkurrere med hverandre om den samme pengesekken. De ansvarlige myndighetene har flyttet fokuset fra kvalitet til kvantitet. Jo flere doktorgradskandidater utdanningsinstitusjonene “produserer” og jo mer de vitenskapelig ansatte publiserer i såkalt anerkjente vitenskapelige tidsskrifter”, jo flere penger får instituttet. Universitetsavisene skryter “Ny publiseringsrekord” og lager “10 på Topp”-lister over de mest “produktive” forskerne.

Det er spesielt reglene for publisering som kritikken retter seg mot. Tidsskrifter og forlag er delt opp i et lavere nivå 1 og et høyere nivå 2. Nivå 2 utgjøres stort sett av prestisjetunge dyre anglo-amerikanske tidsskrifter. Med andre ord: Dette er en ekstremt etnosentrisk måte å drive vitenskap på.

Dette er spesielt et dilemma for forskere som jobber med utviklingsspørsmål i fattige land. Til På Høyden, magasinet ved Universitetet i Bergen, sier professor Anders Johansen, en av de to som står bak oppropet:

- Mange utviklingsforskere kjenner seg forpliktet til også å gjøre forskningen sin tilgjengelig for dem den angår og der den trengs. Det er en praksis som står i fare, under det regimet denne ordningen legger opp til.

Han viser til geografiprofessor Tor Halfdan Aase. Han har skrevet en større avhandling om utviklingsgeografi i Nepal. Hvis han hadde publisert den som en nivå 2-monografi ville den blitt for dyr for studenter og forskere i Nepal. Likevel valgte Aase å publisere arbeidet på et forlag i Kathmandu. Konsekvensen er at Aases innsats ikke blir registrert som forskning. I en kronikk i Dagbladet skriver han at om han skal publisere sine funn hos anglo-amerikanske forlag, så havner han i bås med kolonimaktene som plyndret fattige lands arkeologiske skatter for hundre år siden: Den fattige verden blir redusert til rådata-leverandør, mens bearbeidelsen og “forbruket” foregår i den rike verden.

Ved å flytte publiseringen til de prestisjetunge tidsskriftene, forsvinner forskerne mer og mer i sine elfenbenstårn. Det er ikke lenger meritterende å publisere i tidsskrifter som Samtiden eller Prosa. Aase og mange andre spør: Hvilken nytte har vi av forskere som kun debatterer med hverandre?

Kunnskap: Fra gave til vare

Denne måten å drive vitenskap på skjer i en tid da kunnskap har gått fra å være en gave til å være en vare. Publisering er big business, det fins færre og færre men desto større forlag som utgir disse prestisjetunge titlene. I de siste femten årene er prisen på tidsskriftene økt med 200 prosent, mens prisindeksen bare har steget med 57 prosent. En av de store forlagene, SAGE, har økt prisen med 93,5 prosent på fem år. Dette berører også Europa der mange biblioteker sliter med å skaffe tilgang til forskningsresultater.

- Markedet for intellektuell eiendom er besynderlig: De fleste forskere er lønnet av staten. Men for at resultatene skal leses av andre innen fagfeltet, må staten, gjennom bibliotekene, betale store summer, sa nylig Arne Jacobsson, overbibliotekar ved UiO til Morgenbladet.

Open-Access-bevegelsen

Nå fins det jo en åpenbar vei ut av uføret: Internett. Som sikkert mange Utrop-leser vet, er det ikke lenger noe hokuspokus å opprette en egen hjemmeside og legge ut tekster og bilder. Dette tenkte også forskerne bak diverse “Open Access”-initiativer som ble dannet i 2000 og 2001. Et voksende antall av forskere og institutter og bibliotek fra hele verden har sluttet seg til dette initiativet som vil gjøre forskningslitteratur fritt tilgjengelig på internett.

Det er slik forskning og formidling (en side av samme sak) fungerer. Vitenskap lever av utveksling av tanker. For de fleste forskere er det viktigste å bli lest. Og å få innspill fra andre. Innen akademia hersker en gaveøkonomi: Ikke forskeren som tjener mest får høy anseelse, men den som gir mest.

Imidlertid fins det et stort utvalg av digitale vitenskaplige tidsskrift. Mange universitetsbibliotekene har opprettet digitale arkiv.

- Fremtidens universitetsbibliotek vil spre forskningsresultater som er utgitt av instituttene og forskningsmiljøene gjennom egne digitale arkiv, spår bibliotekdirektør Jan Erik Røed ved Universitetsbiblioteket i Oslo ifølge Forskerforum.

Men arkivene er fortsatt ukjent og blir ikke noe særlig markedsført. Over ett år etter åpningen av BORA - UiBs elektroniske arkiv, er det få forskere som publiserer der. En grunn er at disse åpne tidsskrift er lavt rangert og dermed gir liten uttelling.

Afrikanske forskere krever digital publisering

Den nye modellen for forskningsfinansieringen er derfor en trussel mot vitenskapen og demokratiet. Demokrati handler om like muligheter til alle. Open Access bevegelsen er stor i den mindre rike delen av verden. I en artikkel i det nyoppstartete digitale tidsskriftet Afrikanistisk online skriver Helma Pasch om motstanden blant europeiske forskere mot å legge ut innlegg fra konferanser på nett: De foretrekker tradisjonelle papir-publikasjoner. Afrikanske forskere derimot foretrekker digital publisering. Bare på den måten kan de bli del av det globale forskersamfunnet og bidra til lokal utvikling - til tross for gamle datamaskiner og trege linjer. For disse tekniske problemene er lettere å løse enn å få tilgang til den trykte vitenskapslitteraturen, skriver Pasch.

Allerede for fem år siden skrev prorektor ved UiB Rune Nilsen:

- Når universiteter i Afrika, Asia og Øst-Europa ikke har råd til å abonnere på internasjonale tidsskrift og vår forskningsverden ikke regner deres tidsskrift som akseptable, har vi da en kunnskapsallmenning globalt sett som er ødelagt? Skulle vi som kunnskapsinstitusjon, ta initiativ til “høykvalitets publikasjonsmedier” som tar et slik perspektiv alvorlig? Med mulighetene for bruk av kostnadseffektiv fulltekstpublisering på Internett, tar vi denne utfordringen i Universitets-Norge?

Kanskje håpet ligger i å bevisstgjøre forskerne? Bibliotekdirektør ved NTNU Ingar Lomheim sier til Universitetsavisa:

- Forskerne må fortsatt kunne publisere i kommersielle tidsskrifter, men vi ønsker at de i tillegg legger artiklene i et lokalt institusjonsarkiv. Over 90 prosent av alle tidsskrifter tillater en slik publisering i dag.

Og det der noe som de færreste vet.

SE OGSÅ:

Apartheid i forskning: Bør man premiere publisering i tidsskrifter som inngår som byggeklosser i et globalt elektronisk apartheidsystem? (Ole Bjørn Rekdal i Bergens Tidende, 25.9.07)

Harvard påbyr Open Access (På Høyden, 19.2.08)

– Fri oss fra tellekantene (På Høyden, 8.5.06)

Mer gratis publisering på nettet! Bibliotekene ønsker forskeropprør

Elfenbenstårn akademia: Lav interesse for publisering på nett

Børs og bibliotek: Det er bonanza i kunnskapsmarkedet

Hvilken internasjonalisering av norsk forskning?

Bo Rothstein: Vetenskap på ovetenskaplig grund: Universitet avvisar forskning när det gäller egen verksamhet (Axess 2/06)

– Underlege tidsskriftreglar (Klassekampen, 8.1.06)

En sint araber truer oss på forsida. “Innvandring er vår tids største utfordring”, forklarer bildeteksten. Lenger inne i bladet varsler Ole Jørgen Anfindsen en borgerkrig og Sigurd Skirbekk advarer: “Snart er nordmenn en minoritet i sitt eget land”. “Noen ganger er vestlige verdier best”, fastslår redaktøren i lederen.

Nei, det er ikke utklipp fra FrPs partiavis. Heller ikke fra Human Rights Service sine rapporter. Sitatene stammer fra Dagbladets nye satsing, nyhetsmagasinet Memo. Innvandringspolitikk er hovedfokus. Prioriteringen er lett å forstå: Temaet er en sikker vinner når en ønsker å sanke stemmer - eller lesere. I hvertfall hvis en gjør det på samme måte som FrP: Heller enkle sannheter og anti-intellektuell synsing istedenfor kunnskapsrike analyser og kompleksitet. Memo-redaksjonen har lært fra FrPs suksess.

En forsmak ga lanseringen av bladet. “Norsk forskning på innvandrere er preget av feighet, politisk korrekthet, selvsensur og tabuer, mener forskerne selv”, skriver Dagbladet etter å ha spurt noen få forskere som er langt fra representative (de fleste er bidragsytere i den anti-kosmopolitiske boka “Gode formål - gale følger?). Avslørende er slutten: Her reklamerer Dagbladet for Anfindsens innvandringsmanifest (et initiativ for å begrense innvandring). I markedsføringen av Memo allierer Dagbladet seg dessuten med sosiologen Sigurd Skirbekk som med rette ble kritisert for å fremme suspekte raseteorier. Begge får stor plass til å reklamere for sine syn som journalistene tydeligvis beundrer fordi det er politisk ukrorrekt.

Mistanken om at Memo driver en kampanje mot (muslimske) innvandrere styrkes i intervjuet med arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen. Er innvandringsspørsmålet vår tids store politiske utfordring? lyder åpningsspørsmålet. Ministeren svarer med JA og dermed er overskriften i boks: VÅR STØRSTE UTFORDRING.

Så fortsetter hetsen mot tilhengere av kosmopolitiske samfunn med en reportasje om Malmøs problembydel Rosengård der Memo gjør sitt beste med å sette likhetstrekk mellom innvandring og kriminalitet.

Samme intellektuelt lavmål representerer andre kommentarer i bladet som redaktørens latterliggjøring av teoriene om global oppvarming.

Redaktøren Kristine Moody støttet publiseringen av Muhammed-karikaturene, er tilhenger av USAs krig i Irak og sørget for å holde andelen av SV-vennlige journalister i redaksjonen så lav som mulig, fikk vi vite i nettpraten på dagblad.no. MEMO er ikke bare et kommersielt, men også et ideologisk prosjekt.

I etterkant av publiseringen av Muhammed-tegningene i bladet Magazinet var Norges redaktører samstemt i at vi ikke er på vei til å få danske tilstander i Norge: – Norsk presse kan kritiseres for mye, men ikke fremmedfientlighet, sa Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund. Det ser ut til at han må tenke seg om igjen.

:LES MER:

- Misbrukt av Memo (Ahmed Youssef El Youssef fikk sjokk da han så seg selv på ukemagasinet Memos første cover. 23-åringen føler seg misbrukt og vurderer rettssak mot Magasinforlaget Dagbladet - utrop.no, 23.3.06)

Skal være troverdig nyhetsmagasin - nettprat med MEMOs redaktør (Dagbladet, 16.3.06)

- Norsk innvandrerforskning er feig (Norsk forskning på innvandrere er preget av feighet, politisk korrekthet, selvsensur og tabuer, mener forskerne selv - Dagbladet, 16.3.06)

Nazneen Khan-Østrem: Hvilke vestlige verdier? (Kristine Moody i nyhetsmagasinet Memo avslører en arroganse og kunnskapsløshet som ikke er en redaktør verdig - Dagbladet, 18.3.06)

Maria Reinertsen: Memos metode (Å kapre ytringsfriheten som en “vestlig verdi” har konsekvenser. Da bør en sørge for at det er korrekt - Morgenbladet, 17.3.06)

Bjarne Riiser Gundersen: En trøtt laks (Endelig et nyhetsmagasin som ikke skriver om fisefine venstreintellektuelle? - Morgenbladet, 17.3.06)

Unison Memo-skuffelse («Rettvinklet Memo», «Uten egen vinkel», «Mye å forbedre» - anmelderne syns ikke Dagblad-konsernets nye ukemagasin innfrir lovnaden om «Andre vinkler» - Propaganda, 16.3.06)

Memo - dagens høydepunkt (Det er ikke spørsmål OM Memo legger inn årene, snarere hvor raskt - Knut Johannessen VoxPopuli, 11.8.06)

Memo blir lagt ned. Memo har tapt kampen mot Ny Tid (Aftenposten, 21.9.06)

Må utfordre våre synspunkter. Regjeringens dialogkonferanse om bedre integrering: Medias rolle (egen tekst, 8.10.02)

“Kun iført et klede rundt underlivet og amuletter rundt halsen kom de sju stammemennene ut av skogen”, skriver Nettavisen. “Et livstegn fra primitive stammer”, melder Dagbladet. Sjelden før har norske og utenlandske aviser gitt slike nedlatende og rasistiske karakteristikker overfor urbefolkningsgrupper.

Historien om urbefolkninger på Andaman- og Nicorbarøyene som overlevde flodbølgene gikk verden rundt. Men siden ingen hadde hørt om disse øyene og beboerne før, var nysgjerrigheten stor og etterhvert dukket det opp mange opplysende artikler. For de av oss som er interessert i hvordan fremmede blir framstilt i media, var artiklene spesielt interessant lesning. De avslørte nemlig holdninger de fleste av oss trodde hørte gamle tider til.

Betegnelser som “stammefolk” eller “steinalderfolk” og adjektiver som “rar”, “primitiv” og “uberegnelig” ble hyppig brukt - uavhengig av om journalistene bor i USA, India, Tyskland eller Norge. Mens NRK er litt mer moderat og skriver at “dei blir rekna som svært primitive etter moderne mål”, så gikk de store internasjonale nyhetsleverandørene som afp og Reuters ut og hevdet at “disse stammene” lever et liv “så primitivt” at det er “frosset i en paleolitisk fortid” og at de ifølge IPS India er “i slekt med afrikanske pygmeer”. For å illustrere poenget, legges det til at de lager bål ved å slå stein mot hverandre, går på jakt med pil og bue, går rundt nakne og at de trodde at det var en bjørnaktig monsterskikkelse som utløste flodbølgen.

Beskrivelsene minner om flere hundre år gamle skrifter fra erobrere og oppdagelsesreisende der meningen var å forbause leseren om de fremmedes annerledeshet og mangel på sivilisasjon - for så å legitimere kolonisering, slavehandel - eller til og med folkemord som i indiananernes tilfelle.

Artiklene om tsunamiofrene åpenbarer det samme verdensbildet som tidligere oppdagelsesreisende og erobrere: De fremmede er primitive, nederst på rangstigen mens vi er moderne og på toppen av rangstigen, utviklingens mål. En av de mer åpenlyse eksemplene leverer den tyske intellektuelle ukeavis “Die Zeit”: “Urbefolkningen på disse øyene lever fortsatt på steinalderes kulturtrinn uten kontakt til verden utenfor.” Hva en annen seriøs avis - Frankfurter Allgemeine Zeitung - tenker om urbefolkningens “kulturtrinn” er også klart når de skriver om menneskenes problemene på grunn av “kontakten med sivilisasjonen”.

Stammesirkus og Kongolandsbyen

Den typen evolusjonistisk tenkning - der Vesten blir framstilt som overlegen - ligger forresten bak mye av dagens rasisme. Nærheten til rasismen blir tydelig i det at uttrykk fra raseterminologier blir brukt i engelskspråklige medier der urbefolkningen blir beskrevet som enten “negrolite” (som betyr “liten neger”) eller “mongolid”.

- Det er avslørende at slike rasistiske begrep blir brukt for å beskrive at menneskene er primitive, skriver kommentator Kai Friese i avisa Outlook India og betegner mediadekningen som “stamme-sirkus”.

Lignende assosiasjoner får den norske antropologen Brigt Dale som har kommentert mediadekningen på hjemmesiden sin. Han føler seg minnet på Kongolandsbyen som ble bygd opp i Frognerpaken i Oslo i 1914 for å vise fram 80 “ekte afrikanere” i 20 hytter oppført av siv og dekket av palmeblader. “Vi forlater de sortes landsby», skrev journalisten i ukebladet Urd dengang, ”besjælet av en glad følelse: Det er deilig at vi er hvite, hvite - !“

“Ingen villdyr, bare villmenn”

De som er ”nederst på rangstigen“ sies også til være nærmest naturen. Vi leser at øyene er deres ”habitat“ (uttrykk fra økologien for ”naturlig tilholdssted for en dyreart“) som ofte er et reservat som ingen fremmede har adgang til. På en reise i området ble Kai Friese advart om at ”Her fins det ingen villdyr, bare villmenn“. Ut fra bussene sine kaster turister kjeks til dem - som om de var dyr.

Da nyheten gikk verden rundt om at noen urfolk klarte å komme seg unna flodbølgene, ble det forklart med at urbefolkningene kan ”lese hav og vind“. Anstice Justin, en antropolog skal ha sagt til afp at ”disse steinalderstammer“ har et ”innebygd varslingssystem“ som reddet dem fra naturens vrede. Noen av ”disse negrito-stammene“ har også ledere som ”forhandler med åndene“, legger han til. Samme antropolog sier til en annen avis at han håper at forandringene vil bidra til å ”heve dem opp på et høyere utviklingsnivå.“

- Den vestlige verden har hentet store deler av sitt vokabular (språklig, idemessig) fra ideer om framskritt, utvikling og evolusjon, og har satt dette ut i livet i form av halsbrekkende ideologiske, religiøse og økonomisk/tekniske ekspansjonseventyr som korstogene mot det hellige land, ”oppdagelsen“ og erobringen av Amerika, kolonialiseringen av Afrika og store deler av Asia, u-hjelpsideologiene der man til å begynne med lå tett opp til kolonialistiske ideer om hjelp og manglende evne til selvhjelp, forklarer Brigt Dale overfor Utrop.

Vestens irrasjonalitet

Mye av det som blir skrevet om de såkalte ”primitive menneskene“ er derfor ikke annet enn våre projeksjoner, har lite med virkeligheten å gjøre og forteller mer om ideer om ”oss“ enn om ”dem“.

Vårt forhold til ”de andre” er ikke akkurat rasjonell, skriver antropolog Tim Ingold:

- Vi erkjenner nå at hjernene til jegere og sankere er like bra og greier å håndtere like komplekse ideer som vestlige filosofer og vitenskapsmenn. Likevel vedvarer rasistiske forestillinger om vestlig overlegenhet.

- Vil en komme disse forestillingene til livs må vi søke å forstå også vårt eget komplekse, herlige, grusomme og til tider svært så irrasjonelle samfunn, konkluderer Dale.

LES MER:

Brigt Dale: Tsunamien og innbilte sannheter (brigtdale.weblogg.no, 18.1.05)

Debatt: Antropologien og tsunamien (antropologi.info Forum)

Ten Little Niggers (The great Andamanese tribal circus continues - Kai Friese, Outlook India.

The Political Tsunami (the islanders have a much better understanding of the outside world than the BBC would suspect - Michael I. Niman, AlterNet, 14.1.05)

Tim Ingold: Culture and Human Nature and The ascent of reason (Dep. of Anthropology, University of Aberdeen)

Evolutionism - kort forklaring (anthrobase.com)

:KILDER OG EKSEMPLER:

250 stammefolk overlevde tsunami (Kun iført et klede rundt underlivet og amuletter rundt halsen kom de sju stammemennene ut av skogen til møtet med myndighetene - Nettavisen, 7.1.05)

Et livstegn fra primitive stammer på Andamanene og Nikobarene: Skjøt på hjelpehelikopter med pil og bue (Dagbladet, 4.1.05)

Stone Age’ life of island tribespeople helped them survive ‘Black Sunday’ (In the Andamans and Nicobars, there are six indigenous tribes. Half now wear clothes. But the other half are still naked hunter-gatherers, speaking dialects that only they understand - Nick Glass, the Independent, 16.1.05)

Indian Stone Age Islanders Suffer Loss of Habitat (One of the world’s most primitive people have become more vulnerable after last month’s quake. Perhaps this change might push them up the evolution chain - Planet Ark / Reuters, 17.1.05)

Early warning? Ask Nicobar’s stone-agers (These tribes live close to nature and are known to heed biological warning signs - IPS/ Asia Times)

Tribal King: We Ran After Quake (Contrary to speculation by some anthropologists, she said the Great Andamanese did not sense the impending arrival of the tsunamis - CBC News, 11.1.05)

Seebeben im Indischen Ozean: anthropologische, ökologische, geologische und geografische Folgen (Unklar ist das Schicksal verschiedener indigener Völker. Teilweise leben diese noch auf der Kulturstufe der Steinzeit ohne Kontakte zur Außenwelt - DIE ZEIT, 30.12.04)

Kriminalitet, misunnelse, sex, kjendiser, katastrofer og Norge ueber alles: Det er det norske dagsaviser skriver om. Mens du hører om alle som har gått seg vill på fjellet, må du lete lenger etter politisk bakgrunnstoff, med et betinget unntak av Aftenposten. Da Berlinmuren falt i 1989 handlet Dagbladets førsteside om en eller annen kjedissak. I en liten bortgjemt boks sto det “Muren falt”.

Den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger analyserte norske aviser i en måned ifjor høst og resultatet publiserte han i Samtiden 1/2002:

“Uansett om de står til venstre eller høyre politisk, bor i store eller små byer, skriver bokmål eller nynorsk - alle utgivere, redaktører, journalister og markedsførere er tydeligvis enige på ett punkt: at det ville være upatriotisk å anta at den norske leser kunne interessere seg for noe som skjer utenfor landets grenser.”

At det norske markedet var for liten for å unne seg egne korrespondenter i utlandet motbeviste han med eksemplet Sveits som faktisk har færre potensielle avislesere på ett språk (tysk) enn Norge men noen av de beste aviser i Europa.

De fleste norske mediefolk avfeide kritikken og mente at Enzensberger ikke forstår norsk journalistikk og at det er en global trend at utenriksstoff blir nedprioritert. Avisene er blitt kommersielle og serverer det som de tror leserne vil ha - og det er de nære tingene.

Filosof Stefan Snævar mente i et innlegg i Morgenbladet at Enzensberger faktisk var for snill mot den norske pressen:

“Han tar for eksempel ikke opp det faktum at det har skjedd en politisk ensretting i pressen i de sist ti-femten årene. Den tiden er forbi da norske journalister var fargerike, halvstuderte røvere med sine meningers mot og pjolter i den ene hånden ved baren på Tostrup. I dag drikker de gulrotjuice, går i helsestudio og mener stort sett det samme.”

Hvis du vil høre andre stemmer og nye synspunkter må du ty til avisene som Morgenbladet, Nationen, Vårt Land, Klassekampen, Dag og Tid og til en viss grad Dagsavisen. Det er disse avisene pressestøtten retter seg mot først og fremst, det er de som gjelder som “spesielt verneverdige” fordi de representerer mangfold. Disse såkalte menings- og de nr2-avisene ville dø hvis pressestøtten fjernes. For de mindre lokalavisene er støtten ikke like viktig. Ifjor fikk 126 aviser en direkte pressestøtte på totalt 177 millioner kroner. Momsfritak for salg av avisabonnement var den største delen og utgjorde 1,019 milliarder kroner i 1999. 1969 ble pressestøtten innført for å motvirke avisdøden som herjet i nabolandene. Målet var å “opprettholde en differensert dagspresse” og verne om ytringsfriheten som “forutsetning for et levende folkestyre”.

Mediene er blitt - som de politiske partiene - mer og mer populistiske: Det er ikke lenger viktig å forfekte idealer eller ideologier men å selge flest mulig aviser. Og det er denne utviklingen Fremskrittspartiet og Høyre vil framskynde med avviklingen av pressestøtten: Aviser og tidskrifter skal konkurrere på lik linje uten statsstøtte, står det i Frp’s partiprogram. Det ikke er Stortingets eller statens oppgave å blande seg inn i hvordan pressemønsteret utvikles, mener Høyre. Direkte støtte til enkelte aviser virker konkurransevridende, mener en annen motstander av pressestøtten, Halvor Stenstadvold, direktør av mediekonsernen Orkla (!).

Det er først og fremst ideologiske, neoliberale grunner som føres fram mot pressestøtten idag. Da pressestøtten i sin tid ble innført var det viktigste motargumentet at det ville føre til en økonomisk avhengighet av staten som ville undergrave pressens frie stilling. Imidlertid måtte medieverden innrømme at ytringsfriheten og meningsmangfoldet er avhengig av statlig innvirkning. Ikke alt kan utsettes markedets lover og luner.

:LES MER:

• Misliker kommersialiseringen (To av tre mener norske aviser har blitt mer kommersielle det siste tiåret, og nesten like mange mener kommersielle hensyn svekker journalistikken. Folk flest er negative til eiernes økonomiske avkastningskrav, og mener pressestøtten er viktig for å sikre mediemangfoldet. - journalisten.no, 26.5.05)
• Spillet om pressestøtten (Ny Tid er reddet. Men prisen er høy - Ny Tid, 11.12.04)
• Stortinget kutter i pressestøtten (Kuttet kommer etter at Frp og regjeringspartiene er blitt enige om kulturbudsjettet for neste år - siste.no, 4.12.04)
• Revidert nasjonalbudsjett: Regjeringen vil kutte hardt i pressestøtten (Dagsavisen, 12.5.04)
• Pressestøtten dekker lønna i Klassekampen (Propaganda, 15.10.03)
• Pressestøtten fordelt (Dagsavisen ble en av taperne i fordelingen av årets pressestøtte. Bergensavisen får økt statsstøtte - Dagens Næringsliv, 13.10.03)
• Frykter avisdød (Dei mange små distriktsavisene som slit med tronge marginar, toler knapt ein ny prisauke frå Posten, Strandbuen, 7.10.03) / Portoen øker for avisene (Nationen, 1.11.03)
• Truer med kutt i pressestøtten (NRK, 9.10.02)
• Avvisende aviser: Enzensberger kritiserer norske aviser (Morgenbladet, 14.2.02)
• Ensretting i norsk presse (Morgenbladet,12.4.02)
• Journalistlærer advarer mot VG (journalisten.no, 14.2.03)
• Kraftig utbytteøkning for aviseierne (journalisten.no, 5.4.03)
• Aftenposten under lupen (I tre uker har den svenske journalisten, redaktøren og medieprofessoren Arne Ruth nærlest tanta i Akersgata, Klassekampen, 12.4.03)
• NOU 2000:15 om pressestøttens bakgrunn
• Ukentlig medieblikk av Sven Egil Omdal (aftenbladet.no)

Mye tradisjonell mediekritikk fikk Harald Stanghelle fra Aftenposten og Hong Phang fra Dagsavisen høre fra deltakerne på regjeringens dialogkonferanse. – Ikke noe nytt, sa en journalist fra Stavanger Aftenblad. Betyr det at mediene ikke reagerer på kritikk?

”Medias rolle i integreringsprosessen” var en av seks arbeidsgrupper som møttes etter innlegg av bl.a. Kjell Magne Bondevik, Erna Solberg og Loveleen Kumar. Det ble først og fremst kritisert at det er for mye negativt omtale av innvandrere og flyktninger. En kom fram til at en årsak er en ”yrkessykdom” blant journalister: Negative nyheter heller får mer spalteplass enn positive. Luis Gutierrez fra Tropisk Danseklubb fortalte om klubbens årlige danseparade med over 3000 deltakere fra alle mulige land. Men klubbens flerkulturelle arbeid er aldri blitt dekket av media selv om media er blitt invitert. En annen årsak er at innvandrere ikke er aktive nok, mente Hong Phang.

Hvor ukjent innvandrerorganisasjonens kulturarbeidet er var også tema på Kulturrådets konferanse om kulturelt mangfold i Drammen dagen etter. Erling Lae, byrådsleder i Oslo kommune, nevnte mønstringer av tamiler og vietnamesere og en omfattende Sikh idrettsfestival i Oslo: ”Der skulle pressen ha vært!”

Kanskje mangler det nysgjerrighet og vilje til å utfordre våre synspunkter. En deltaker fortalte om en reportasje hun laget om somaliere i Norge som er kjent for å være ”nederst på rangstigen” når det gjelder deltakelse i samfunns- og arbeidslivet og kvinners rettigheter. Hun overrasket bl.a. med portretter av en somalier med eksamen fra BI og en kvinne som har avtjent militærtjenesten.

Likevel: Det har skjedd en positiv utvikling. I flere redaksjoner jobber det nå journalister med innvandrerbakgrunn. Harald Stanghelle fortalte nok at de fleste av dem er ansatt som vikar. Det spørs om kontraktene kommer til å bli fornyet pga av nedbemanningen i media: - På kort sikt er jeg pessimistisk, sa han. - Men jeg er optimistisk på lang sikt.

Debatten dreidde seg egentlig bare om hvordan innvandrere i Norge blir presentert i media i Norge. For meg var debatten derfor typisk norsk. Jeg mener at det trengs en forståelse av det som foregår i verden og kritiserte den fattigslige dekningen av utenrikshendelser. Det er lett å kritisere ”flyktningestømmen” til Norge når en ikke vet om tragediene i Tsjetsjenia, Aceh eller Etiopia. Nyheter er blitt en vare, det blir bare servert det som folk vil ha. Jeg sa at jeg var uenig med Erna Solberg som mente at det offentlige ikke hadde noe ansvar på dette området. For å hindre en enda sterkere tabloidisering og for å sikre mangfold er det viktig at dagens ordning med pressestøtte opprettholdes.

LES MER

Det må være lov å være annerledes
Konferanserapport del 1

Holdningsendring: Positive tiltak, takk!
Konferanserapport del 3

Media: Konkurranse viktigere enn mangfold?
Om pressestøtten

Innvandrere og fremmedfrykt i pressen
Norges Journalistlag, 14.3.03

Media skaper enkle bilder av «de andre»
Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen har våget seg ut i upløyd mark med sin bok «Å se verden fra et annet sted». Gjennom flere essays forsøker de å utforske norske mediers forhold til «oss» og» de andre» (Dagsavisen, 23.4.04)

- Skjev mediedekning av minoriteter
Forsker Elisabeth Eide mener at mediene gir et feil bilde gjennom sin dekning av minoriteter. Omtalen er som regel knyttet til kriminalitet og konflikt, og minoriteter får i liten grad anledning til å tale sin egen sak i allmenne spørsmål (utrop.no, 25.3.04)

Kun 17 innvandrere i Oslo-medier
Hver femte innbygger i Oslo er innvandrer, men Oslos mediebedrifter sysselsetter kun 17 journalister med innvandringsbakgrunn (utrop.no, 4.5.04)

Journalister har mye å lære
utrop.no, 18.09.02

Stereotyper påverkar nyhetsvärdering
Bråkiga typer i färgglad kolt. Fördomar och dålig faktakoll. Nyhetsrapporteringen om samer har länge vilat på stereotyper. Så är det än, menar en del. Andra ser förändring växa fram. (Josef el Mahdi på quickresponse.nu, 3.10.03)