Our world is in a condition similar to France before the French Revolution. For how else can one describe a situation where a socially exclusive minority controls an impoverished mass?

The Human Economy: Inspiring, yet too much academic prose

Not many months after anthropologist Keith Hart made this comparison in The Human Economy. A Citizen’s Guide, a wave of revolutions and mass demonstrations has hit the world. From Tunisia and Egypt to Spain and Greece, people take to the streets in order to fight against inequality and lack of democracy.

The timing for the release of The Human Economy could not have been better.

In this anthology, anthropologists, sociologists, philosophers, economists, and activists from 15 countries discuss alternatives to our dominating economic system. Their aim is to “rebuild economic democracy.” They describe their book as “a citizen’s guide” for a “human economy.”

Human Economy?

Yes, this is an economy that serves humanity as a whole. An economy that is not guided by what activities return the most profit but by what serves human needs and the common good.

“The project of economics needs to be rescued from the economists”

Sounds utopian? Indeed. But, the authors insist that the Human Economy is not a dream. It already exists theoretically and practically, but it has been obscured by the economic models and approaches that dominate the media and universities. “The project of economics,” the editors proclaim (p. 5), “needs to be rescued from the economists.”

Anthropologists have shown, Hart stresses, that the idea of an economy based on narrow self-interest is absent from many societies and “does not even reflect what is best about ourselves.” The capitalist notion of the homo economicus, who seeks to maximize individual wealth and pleasure, and to minimize individual effort and pain, might be rather the exception than the norm, and rather a product of capitalism than its starting point.

When you move to a new place, your friends will drop their own plans for the day and help you carrying your belongings without presenting a bill afterwards. On social media websites, people invest much time in building projects together like Wikipedia, the world’s largest and maybe also best encyclopedia. When the need arises, people cooperate and help each other, even strangers, and not only after disasters.

David Graeber, in one of the most inspiring contributions in this book, calls these practices for everyday communism. Here, the classic communistic principle of “from each according to their abilities, to each according to their needs” is applied. This everyday communism is the foundation of all human sociability. There would be no society without it.

The question that then arises is: How compatible is capitalism with this everyday communism? Does it support or undermine it? If we find that the latter is true, shouldn’t we replace it with a system that is more in harmony with human sociability? How could this system be designed?

Human Economies already exist

There are already a variety of theories and concepts available that address this question. Some of them are presented in the book, among others

• feminist economics
• ecological economics
• gift economy
• moral economy
• the notion of global public goods

Across the globe, people have already started designing “human economies.” Local exchange trading systems (LETS) have gained in popularity as Jerôme Blanc shows. LETS allow even people without a thick wallets to acquire goods and services: You repair my bike, and I will help your with your English homework. Felix Stalder explains how on the internet, new infrastructures and new forms of copyright (f.ex. Creative Commons) have been developed to ensure that everybody gains equal access to knowledge and can take part in the production of culture. The numerous fair trade initiatives in Latin America may serve as models for Europe and Northern America, argue Alfonso Cotera Fretel and Humberto Ortiz Roca. In Latin America, the Fair Trade concept has expanded, with the definition being extended to trade within countries, trade between the countries of the south as well as with the north and the east.

The authors are convinced that it is now easier than ever to realize a Human Economy. The internet facilitates the communication of ideas and the formation of alliances on a global level. “Global interconntectedness,” states Thomas Hylland Eriksen (p. 31), “can be the servant of human aspirations for liberation.”

Failed to create a citizen’s guide

The Human Economy is partly fascinating reading — especially as an academic book. With its interdisciplinary and cosmopolitan approach, it gives a unique introduction into alternative ways of thinking about our economy that are rarely mentioned in public debates. As a fundamental critique of established theories, this book should be compulsory reading for social scientists, especially economists.

But I am in doubt if the book is as valuable as a citizen’s guide. Sure, its starting point is refreshing. The author’s suggestion is to build on what is already there instead of calling for a revolution. They aim at transcending the socialist-capitalist divide.

But unfortunately, many authors do not leave the theoretical level and persistently stick to academic prose. Only a few authors include empirical research in their articles as, for example, Chris Hann does.

Arnaud Sales and Leandro Raizer, for example, describe different forms of alternative energy, characterizing their strengths and weaknesses. A case study about a concrete project would have been more useful. Technology is not the problem. It has been developed already, to a large degree. The crucial part is the introduction of new technology. How can we do it? How have others succeeded (or failed), what can we learn from them?

As a global citizen’s guide, the perspectives and references are not global enough. Too many authors write from a Western and sometimes even Christian perspective.

Finally, how valuable is a citizen guide published in 2011 that only exists on paper? Put it online! And why not extend the book with online forums and wikis where positive examples from around the world can be shared, discussed and developed?

The Human Economy: A Citizen’s Guide. Keith Hart, Jean-Louis Laville and Antonio David Cattani, eds. London: Polity Press, 2010, 371pp.

READ MORE:

Read the introduction of the book (pdf)

The Human Economy – Book review by Mallika Shakya, University of Pretoria (OAC Press, 24.3.2011)

– Use Anthropology to Build A Human Economy (Report from the book launch in Oslo, antropologi.info, 7.12.2010)

Keith Hart: The human economy in a revolutionary moment: political aspects of the economic crisis (The Money Bank, 7.2.2012)

New discussion forum about the book (Open Anthropology Cooperative)

opprinnelig skrevet for forskning.no, 27.11.2011

Ørkenlandskap er ekstra sårbart for inngrep: Å ta vare på felles ressurser er i vår egen interesse. Foto: Bartolomeo Perrotta, flickr

Når Midtøstenforskere fra hele verden møtes – som sist i Washington i desember 2011 – er Sharif Elmusa vanligvis en av de få som setter miljøspørsmål på dagsorden.

Professoren ved American University in Cairo, som også er en kjent poet, regnes som en av Midtøstens fremste miljøforskere.

– Det er svært sjelden at Middle East Studies Association (MESA) har paneler om miljø på årskonferansen. Midtøstenforskere studerer islam, kjønnsroller og demokrati, det er der pengene ligger, sier han til forskning.no.

Dette til tross for at miljøspørsmål kanskje er enda mer brennende her enn ellers på kloden. Kairo for eksempel regnes som en av verdens mest forurensede byer. Ørkenspredning truer matproduksjonen flere steder i regionen.

Nye miljøinitiativ

Etter januarrevolusjonen, der folket styrtet Mubarak, har nye miljøinitiativ kommet i gang.

– Miljøvern har spilt en underordnet rolle under den egyptiske revolusjonen. Vi har fortsatt den samme miljøministeren (Maged George) som under Mubarak. Men det er viktig at folk nå kan snakke fritt. Folk er ikke lenger redd for å ta initiativ. Sivilsamfunnet hadde dødd ut under Mubarak. Nå er det en ny giv, forklarer forskeren.

Sharif Elmusa. Foto: privat

Nabolagskomiteer tar seg av søppelen i gatene og presser myndighetene til å satse på resirkulering. Miljøvern er blitt valgkamptema. For første gang deltar en egyptisk organisasjon i BBC World Challenge, en konkurranse mellom verdens beste miljøprosjekter. Prosjektet til organisasjonen El Nafeza, der døvstumme kvinner ved hjelp av tradisjonelle metoder lager papir ut av landbruksavfall, er blitt utvalgt som en av de tolv finalistene.

Masseprotester

Titusenvis av egyptere har i sommer og høst protestert mot selskaper som ødelegger naturen. Siden begynnelsen av november har havnebyen Damietta vært vitne til massedemonstrasjoner mot en kanadisk-egyptisk kunstgjødselfabrikk.

Allerede i 2008 har lokalbefolkningen krevd at fabrikken som Mubarak-regimet installerte midt i et populært rekreasjonsområde, blir lagt ned. Fabrikkens giftige utslipp anses som trussel for livsgrunnlaget til fiskere, bønder og turistnæringen.

Sharif Elmusa har sammen med Jeannie Sowers skrevet en artikkel om disse protestene som har holdt på i tre måneder. De siterer blant annet aktivist Samih Ashour som sa “Her bygger Vesten forurensede fabrikker som den selv ikke vil ha”.

Buddhistisk miljøvern

Det er ikke bare på grunn av de siste årenes protester at forskeren er opptatt å vise studentene sine at miljøvern og bærekraftig utvikling ikke er vestlige ideer.

– Miljøvern og bærekraftig utvikling er tvert imot områder der Vesten har hentet inspirasjon fra andre samfunn, for eksempel fra urbefolkninger i Nord-Amerika og religioner som buddhisme.

– En av de tidligste miljøbøkene var “Small is beautiful”. I denne boka fra 1973 utviklet E.F. Schumacher en alternativ økonomisk modell som er basert på buddhisme og gandhianisme, forklarer han.

Bærekraftig Nildelta

Mange småbønder rundt omkring i verden har vært opptatt av “bærekraftig utvikling” lenge før begrepet ble mote etter lanseringen av Brundtlandkommisjonens rapport “Vår felles framtid” i 1987.

– I tusenvis av år har egyptere kultivert Nildeltaet på en bærekraftig måte, understreker Elmusa.

– Menneskene levde med elva. Ved hjelp av et Nilometer målte de Nilens vannstand. Dataene brukte de for å regulere vanndistribusjonen og for å beregne floden som bringer med seg det næringsrike slammet, naturens egen gjødsel.

– De dyrket et mangfold av planter – i motsetning til den monokulturen mange steder i verden med svære områder for hvete for eksempel. Tradisjonelt landbruk har vært svært bærekraftig.

Forholdet mellom menneske og natur er tema i mange historiske tekster. I den tusen år gamle islamske fabelen “The animals’ lawsuit against humanity” får menneskenes ofte dårlige behandling av dyr og planter gjennomgå.

Ikke bare mennesker må man ha behandlet med respekt, men også naturen, før man begynner reisen inn i dødsriket, fastslås det i Den egyptiske dødeboken. Denne “reiseguiden til dødsriket” ble tatt i bruk for mer enn 3000 år siden.

Verdens første miljøaktivist

Naturen står sentralt i verdens eldre litterære verk Gilgamesh som ble nedskrevet rundt 4000 år siden.

Eposet fra Mesopotamia om kongen som er to tredjedeler gud og en tredjedel menneske er vanligvis (også på forskning.no) beskrevet som et verk om vennskap og kampen for udødelighet. For Elmusa er Gilgamesh like mye en tekst om menneskenes tragiske forsøk på å dominere over naturen, slik han forklarer i artikkelen “The Ax of Gilgamesh: Splitting Nature and Culture" i Cairo Papers of Social Science (2003).

Sentralt i fortellingen står et stort sedertreskogsområde som blir beskyttet av den overnaturlig sterke skapningen Humbaba. I skogen finner vi også villmannen Enkidu. Han lever sammen med dyrene og saboterer fellene til jegerne fra byen.

– Enkidu kan betegnes som verdens første miljøaktivist, sier Elmusa.

Men Enkidu blir forført av byens lyster og resultatet er for naturen katastrofal.

– Gilgamesh er en fortelling som forutser alle de økologiske katastrofene som utviklingen av sivilisasjonen har brakt med seg, kommenterer forskeren.

Ikke som i rike land

Miljøvern i rike land i Vesten er ikke nødvendigvis det samme som miljøvern i fattige land.

– Klassisk naturvern i Vesten med vekt på å bevare natur i nasjonalparker mangler ofte den sosiale dimensjonen som man finner i Sør. Når nobelprisvinner Wangari Maathai tok opp avskoging i Kenya, var aktivismen hennes knyttet til kvinnene. Fordi det er kvinnene som skaffer ved og vann. På grunn av avskoging må disse kvinnene gå større distanser. Avskoging er dermed en kjønns- og miljøsak.

– Du må forvalte naturgrunnlaget på et ansvarsfull måte for å klare deg her. Å ta vare på felles ressurser er i vår egen interesse, spesielt her i ørkenlandskap som er ekstra sårbart for inngrep. De som ikke bryr seg er først og fremst folk, som bare flyr inn og rett ut igjen. Når du ikke har noen tilknytning til stedet, er du ikke interessert i å bevare det, sier Elmusa.

Nå holder forskeren på med å finslipe presentasjonen for MESA-konferansen i Washington. Den handler om nye arabiske miljøetikker og ørkenlitteraturen der “den økologiske beduinen” har dukket opp som figur.

– Beduinenes kunnskap om og omgang med dyrene blir gjerne framhevet som forbilde og dette uten å romantisere beduinenes hverdag, avslutter han.

Forskeren skriver regelmessig innlegg i avisa Al Masry Al Youm / Egyptian Independent på engelsk (klikk på “Opinion articles”). Et av dem handler om revolusjonens poesi.

Demonstrasjon på Tahrirplassen i Kairo. Foto: Lorenz Khazaleh (flickr)

“Hvor er mennene? Kvinnene er her.” Med disse ropene satte tusenvis av kvinnelige tekstilarbeidere 7.desember 2006 startskuddet for Egypts mest omfattende streike- og protestbølge på 50 år.

I dag protesterer egyptiske arbeidere igjen. Landet blir hjemsøkt av en omfattende streikebølge. Den egyptiske revolusjonen er ikke over. Selv mer enn et halvt år etter Mubaraks fall har ropene etter brød, frihet og sosial rettferdighet ikke mistet sin aktualitet.

Forrige fredag var flere byer vitne til en av de største masseprotestene på over en måned. Rundt 50 000 egyptere dro i stekende varme til Tahrirplassen i Cairo.

Det var ikke bare unge mennesker med Facebook- og Twitterkonto som kom, men også menn med grått hår og måne, middelaldrende kvinner i burka, og småbarnsforeldre med ungene på skulderen.

I flere uker hadde aktivister tidligere i sommer okkupert Tahrirplassen og forvandlet den fra et trafikkhelvete til en fredelig bilfri plass med politiske debatter, konserter, filmframvisninger, utdanningstilbud som “Tahrirbiblioteket” og en “Tahrirskole” for byens mange gatebarn.

Ingen Facebookrevolusjon

Denne aktivismen på Egypts gater er ikke noe som har oppstått blant middelklasse-ungdom på Facebook slik noen i Vesten fortsatt hevder. Mange forskere peker på at revolusjonen har en minst ti år lang forhistorie med protester.

En av disse forskerne er statsviteren Rabab El-Mahdi. I den nyeste utgaven av tidsskriftet Review of African Political Economy minner hun om den egyptiske arbeiderbevegelsens sentrale rolle i kampen for brød, frihet og rettferdighet.

Rabab El-Mahdi: “Å studere arbeid og klasse er å gå tilbake til en lang, men glemt tradisjon i samfunnsvitenskapen” Foto: Lorenz Khazaleh

El-Mahdi er en profilert forsker ved American University of Cairo (AUC) som for tiden underviser ved Yale. Hun har vært med på å organisere protestene som styrtet Mubarak 11.februar 2011. Ikke bare i egyptiske medier, men også i BBC og CNN er hun blitt en ettertraktet kommentator.

Blant Egypts mange protestbevegelser står arbeiderbevegelsen i en særstilling, viser hun i artikkelen. Få bevegelser har vært like effektive og har holdt på så lenge.

Arbeiderbevegelsen, som etter hvert også kontoransatte, lærere og farmasøyter sluttet seg til, klarte å mobilisere massene. Den utviklet innovative aksjonsformer som senere ble tatt i bruk under januarrevolusjonen der Mubarak ble styrtet. Organisasjonene deres har vært verksteder i basisdemokrati.

Frigjøringskamp

Arbeiderne har fra begynnelsen av ikke bare stilt økonomiske, men også politiske krav, understreker statsviteren.

Egypts første dokumenterte streik ble satt i gang av rullesigarett-arbeidere i 1899. Streiken varte i hele tre måneder og resulterte i dannelsen av Egypts første fagforening.

Innen 1940-tallet hadde Egypt en sterk uavhengig arbeiderbevegelse. Den spilte en viktig rolle i Egypts frigjøringskamp. Mellom 1946 og 1951 gjennomførte arbeiderne mange aksjoner mot britisk dominans i Egypt.

Det er imidlertid viktig å påpeke at arbeiderbevegelsen i Egypt ikke har vært knyttet til fagforeningene som i Norge.

Fagbevegelsens seiersgang fikk nemlig en brå stopp etter statskuppet i 1952. Uavhengig organisering ble under Nasser-regimet (1952–1970) forbudt. Staten dannet egne fagforeningskomiteer og gikk fra å være arbeidernes talerør til å være statens forlengede arm.

Slik har det vært fram til inntil nylig.

Unik sosial bevegelse

Men arbeiderne lot seg ikke avskrekke av Mubarak-regimets repressive politikk. Spesielt i løpet av 1990-tallet ble de mer og mer aktive.

Det store vendepunktet skjedde 7.desember 2006. Streikene i landets største tekstilbabrikk i El-Mahalla markerte ifølge El-Mahdi “starten på noe helt nytt”. Etter en uke med småprotester la 24 000 arbeidere – flertallet var kvinner – ned arbeidet sitt. 10 000 arbeidere okkuperte fabrikken døgnet rundt i tre dager.

Landets største industristreik på 60 år utløste en protestbølge uten like.

Tusenvis av arbeidere fra andre bransjer sluttet seg til, ikke bare arbeidere “på gulvet”, men også kontoransatte i Posten eller skatteinnkrevingskontoret. En unik sosial bevegelse begynte å etablerte seg. Mellom 2006 og 2009 har mer enn 1.7 millioner arbeidere tatt del i protestaksjoner.

Bedre arbeidsbetingelser, innføring av en nasjonal minstelønn, avsettelse av korrupte bedriftsledere og retten til å danne uavhengige fagforeninger var noen av arbeidernes kampsaker.

Under protestaksjonene var det anti-Mubarak og anti-Verdensbanken slagord å høre. Mubaraks avtale med Verdensbanken om “strukturtilpasninger” i 1991 førte til kutt i sosiale tjenester, høyere matpriser og økende arbeidsledighet.

Bevegelsen var ikke uten suksess. Arbeiderne fikk i flere tilfeller det de krevde.

En av de store seierne kjempet skatteinnkreverne fram. Etter å ha campet i telt foran Finansministeriet i ti dager fikk de gjennomslag for retten til å danne landets første uavhengige fagforening på mer enn 50 år.

Fra streik til revolusjon

Arbeidernes aksjoner ble ofte møtt med voldelig motstand fra regimet.

Da Mahalla-arbeiderne den 6.april 2008 organiserte masseprotester i hele landet mot stigende matpriser og for innføringen av en nasjonal minstelønn, svarte Mubarak-regimet med tåregass og massearrestasjoner.

Denne streiken førte til dannelsen av ungdomsbevegelsen som ble den drivende kraften bak januarrevolusjonen. Inspirert av massestreiken kalte de seg The April 6 Youth Movement.

Ikke bare Rabab El-Mahdi, men også forskere som Philip Rizk understreker arbeiderbevegelsens sentrale rolle for den egyptiske revolusjonen. Doktorgradsstipendiaten ved American University in Cairo (AUC) holder på med et dokumentasjonsprosjekt om den egyptiske arbeiderbevegelsen.

I en kronikk i Al-Masry Al-Youm framhever han at folk flest etter Mahallastreikene mistet frykten til å gå på gata og protestere. Denne mobiliseringen har vært viktigere enn både Facebook og hendelsene i Tunisia, sa historieprofessor Joel Beinin ved Stanford University i et intervju med Washington Times.

Hossam el-Hamalawy, Egypts med kjente blogger og aktivist, er enig. Han framhever også arbeidernes rolle under og etter januarrevolusjonen:

– Alle samfunnslag deltok i revolusjonen. Men det var først da arbeidere startet en massestreik for tre dager siden at regimet begynte å kollapse, skriver han. Og når aktivister fra den øvre middelklassen mente “jobben var gjort” da Mubarak var gått av, fortsatte arbeiderne å aksjonere, legger han til.

Ignorert av forskere

Likevel har arbeidernes kamp for rettferdighet fått lite oppmerksomhet i vestlige mainstream-medier. De foretrekker å skrive om Facebookrevolusjonen.

Men heller ikke forskerne har tatt arbeiderprotestene på alvor, kritiserer El-Mahdi.

“Å studere arbeid og klasse er å gå tilbake til en lang, men glemt tradisjon i samfunnsvitenskapen”, skriver hun.

Spesielt studier om demokratisering i autoritære stater har fokusert altfor mye på elitene som endringsagenter. I teoriene spiller etablerte politiske institusjoner en altfor stor rolle, påpeker hun.

– Når så mange akademikere har vært overrasket over januarrevolusjonen, så skyldtes det nettopp deres manglende interessere for det som skjedde på gata, sa hun på en internasjonal konferanse ved AUC i juni.

I dag ventes det igjen titusener på Tahrirplassen. Kanskje vil Egypt oppleve en fredag uten fredagsbønn. I tillegg til tusenvis av fabrikkarbeidere, ingeniører, leger, AUC-studenter og arbeidere, professorer og lærere har nå også imamene sluttet seg til streikbevegelsen.

Referanse:

Rabab El-Mahdi (2011): Labour protests in Egypt: causes and meanings, Review of African Political Economy, 38:129, 387–402

En tidligere versjon som kan lastes ned gratis: Rabab El-Mahdi: Labor as a Pro-democracy Actor in Egypt and Brazil

Denne teksten ble opprinnelig publisert på forskning.no 16.11.2011

Jeg bodde stort sett i gjestehus eller B&Bs. Disse overnattingsstedene tilbyr rimelig overnatting for enkeltreisende, dessuten mye bedre og personlig service enn en får på hotellene: Ofte kan man bruke kjøkkenet, det er gratis (eller rimelig) sykkelutleie, og det kan hende at eierne inviterer en på middag eller fjelltur.

Det fins flere oversikter over Bed and Breakfast, overnatting på gård og hytter, bl.a. www.bbnorway.com, www.reiselivsbasen.no og www.nbg-nett.no.

En del overnattingssteder har gratis trådløst bredbånd. Ellers er mobilt bredbånd en grei løsning. Med Netcom connect fritid for eksempel, som ikke koster mer enn 99 kr per måned, kan man surfe ubegrenset mye etter kl 17. Hastigheten utenfor byene ligger mellom 100 og 200 kb/sec og er egentlig bra nok. Mellom kl 8 og kl 17 betaler en 5kr/MB og maks 50 kr/dag.

Kunstnerboligen, Utsira fyr

Jeg var på Utsira en uke i jula 2008. Det beste stedet for skriveferie hittil! Bodde i den gamle fyrvokterboligen som Utsira kommune leier ut til kunstnere (skribenter inkludert). Har bredbånd (funket dessverre ikke da jeg var der). To soverom, to stuer, stort kjøkken.

Kunstnerleiligheten koster 2000 kr for en uke, 5000 per måned. Og “i stedet for betaling kan deler evt. hele leiebeløpet gjøres opp med en opptreden for publikum.” Flere forfattere har vært her før, bl.a Eirik Newth.

Fin utsikt på havet fra rommene, mange turstier på øya, herlig landskap som inspirerer. Hvis det blir for ensomt, er Haugesund bare en time unna. Båten går tre ganger daglig (Bilder fra Utsira).

Der skrev jeg bl.a. Lengselen etter alenejul og Les bygdebøker!

Skiven gjestehus, Bergen

Skiven gjestehus ligger kun fem minutter til fots fra Bergen sentrum i en rolig gate med mange gamle trehus. Koster 350 kr/ natt for en person i dobbeltrom.

Forholdsvis store og koselige rom med skrivebord. Gratis internett (med og uten kabel). Rom 2 og 3 har fin utsikt. Velutstyrt gjestekjøkken.

Trivdes godt der, ble lenger enn planlagt (9 dager). Men Bergen har mye å by på, og det kan gjøre det litt mer vanskelig å finne skrivero.

Hopland

Hopland er en liten bygd mellom Stryn og Nordeidfjord. Her er det stille og fredelig. Den eneste lyden jeg hørte stammet fra fossen ved siden av. Jeg hadde dette lille huset for meg selv for 2000 kr/uke (lavsesong). Spektakulær utsikt på fjorden. Balkong og liten hage, men ikke internett. Booking via http://www.panoramafjord.no/ (Bilder)

Lopphavet gjestehus, Loppa øy

Et av de mest spesielle stedene jeg har vært. Loppa øy ligger i Vest-Finnmark, to timer med båt fra Øksfjord. Til Øksfjord kommer man fra Alta med buss (2,5t) eller med Hurtigrute fra Tromsø. Om sommeren bor det 30-60 personer på øya, om vinteren ikke mer enn to eller tre.

Lopphavet gjestehus er åpent om sommeren og består av flere hybelleiligheter med kjøkken. Inspirerende utsikt mot fjorden (se bildet) der det alltid er mye liv (fugler, skyer og sånt).

Mange turmuligheter på øya. Lang sandstrand. OBS: Ingen butikk! Varene må bestilles fra nabo-øya, leveres med båten som går 3-4 ganger i uka. Mulig å kjøpe fisk på øya. Utrolig hyggelige mennesker der!

Jeg bodde der i to uker sommeren 2008 og betalte 2000 kr /uke (Bilder)

Goodheart House, Hurdal

Goodheart House er et hyggelig og rimelig Bed and Breakfast kun 100 km nord for Oslo.

Store lyse rom med utsikt på Hurdalssjøen. Diger stue med enda bedre utsikt. Frokost er inkludert i prisen på 350 kr / natt for en person i dobbeltrom. Har også gjestekjøkken. Butikken ligger to-tre kilometer unna. Gratis sykkelutleie. Trådløst internett.

Drangedal gjestehus, Drangedal

Rommene i Drangedal gjestehus er ikke særlig store, men koselige og har veldig fin utsikt over vannet. Stort kjøkken og variert frokost. Trådløst internett (men hadde tilkoplingsproblemer med mac’en min). Sørlandsbanen stopper her. (Bilder)

Lisbets gjestehus, Sandefjord

Lisbets gjestehus er et anneks med køyeseng og eget bad / wc. Veldig koselig. Om sommeren kan en sitte ute. Dessverre ingen mulighet til å lage mat. Trådløst internett.

Strind Gard, Lom

Min første skriveferie i juli 2007. Overnattet i Eldhuset på Strind Gard, en liten tømmerhytte fra 1800tallet med trådløst internett og kokeplater. Veldig spesielt å skrive der! Anbefales! Ligger ca 3km fra Lom sentrum, men jeg fikk leie en sykkel (gratis). (Bilder)

Andre overnattingssteder

Det er flere andre steder jeg vurderer å dra til som koster maks 400kr/natt, bl.a. Rjukan gjestegård, Sanden pensjonat (Lærdal), Holmvik brygge (Nyksund, Vesterålen), Junibakken gjestehus (Andøy, Vesterålen), Værøy gamle prestegård (Lofoten), Flanderborg overnatting (Røros), Maries gjestehus (Sandøya, Tvedestrand), Nordigard Bjørge (Seljord), Gamlebyen pensjonat (Fredrikstad), Stekvasselv gård (utenfor Mo i Rana), Klosterhaugen guesthouse, (Bergen), Sula gjestestue (Frøya), diverse på Froan-Sauøy, Bugøya (Frøya)….

I sommer spurte Dagbladet flere forfattere om hvor de liker å skrive.

Den norske forfatterforeningen har begynt å legge ut informasjon om forfatterbosteder i inn- og utland.

På nettstedet underskog.no ble jeg dessuten tipset om Sjøbygda kunstnerhus i Selbu, Sør-Trøndelag. Cadaques på Costa Brava-kysten i Spania og Piedra Santa i Toscana, Italia skal være landsbyer med mange kunstnere og skribenter. Gode skrivebyer ifølge underskog.no-medlemmene er dessuten Berlin, Barcelona, Antibes, Dublin, Las Palmas på Gran Canaria, Lisboa og Praha.

Jeg fant dessuten en oversikt over legatboliger av den danske forfatterforeningen.

Flere tips?

OPPDATERING: CassandraMortmain skriver om Drømmen om en skriveferie og anbefaler skriveferie i Hellas (men her er det heller snakk om skrivekurs)

På nettet er alenejul et populært diskusjonstema. “Feire jul alene? Jeg skal ikke det, men jeg tenker at det hadde vært deilig. Er det noen andre her som har tenkt tanken? Det blir så voldsomt fokusert på de ufrivillige ensomme i julen, og ære være for det. Men hva med de som faktisk ønsker stillheten?”, spør for eksempel en forumdeltaker på vgd.no. Første svar? “Jeg har også mange ganger tenkt at det kunne ha vært litt deilig.”

I The Guardian (herlig tekst!) forteller forfatter Julian Baggani at han tilbrakte jul på Heathrow Airport – og at han er mer enn fornøyd med det. Han er ingen stor jul-entusiast. For sånne som han, skriver han, er en flyplass et godt sted å være i jula – her er det nemlig business as usual.

Han kommer i kontakt med flere – blant annet en drosjesjåffør – som er glade over å kunne jobbe akkurat på disse dagene. På flyplasshotellet møter han Margaret som foretrekker å reise framfor å krangle med familien sin. Flere venner, forteller hun, er misunnelige på henne. Martin, en annen alenereisende, forteller det samme. “Christmas is overhyped”, legger han til.

Mange søker bevisst ensomhet og stilllhet i jula. Når har en ellers mulighet til det?

- I vår hektiske tid er det en stor luksus å ha tid for seg selv. Dette søker mange som feirer jul alene, bekrefter sosialpsykolog Arthur Cassidy i The Telegraph.

Hvorfor er jul egentlig en familiefest? Har det alltid vært slik? Står det i Bibelen? Kunne en ikke argumentere for at julens budskap kan feires bedre i ensomhet? Joda. “Jul kan være en velsignelse for oss som er alene på denne dagen”, leser jeg på en kristen nettside. Ensomheten beskrives her som en gave som gir troende muligheten til å oppleve jul og nærme seg Gud på en helt annen måte – blant annet gjennom meditasjon.

Det fins mange grunner til å være alene på julaften, forteller også Agnes Husbyn, rådgiver i Ensliges landsforbund.. Og det behøver ikke være fordi en ikke er invitert noe sted, sier hun til Dagens Næringsliv. Hun påpeker at det er mange flere enn vi tror som er alene hjemme hos seg selv på julaften. Men vi hører ikke om dem. Fordi det er tabu. Det blir ikke sett på som normalt å feire julaften alene.

The Telegraph skriver om Jenni (53) som ikke lenger sier til kollegaene sine at hun feirer jul alene. Hun gidder nemlig ikke lenger å bli behandlet som et “tragisk offer”. Alltid må hun forklare seg. I flere innlegg på nettet leser vi at det ikke er ensomheten som er det verste med alenejul. Det verste er folk som synes synd på dem som er alene.

Det er et veldig stort konformitetspress i jula, påpeker sosialpsykolog Arthur Cassidy. Dette fører til at mange tvinger seg til å være sammen med familien selv om de helst ville slippe. Ewa Ness, leder ved Oslo psykiatriske Legevakt, sa engang at jula er den tiden da flest mennesker tilbringer tid med mennesker som de ikke liker.

Det er derfor at Margaret har så mange venner som er misunnelige på henne når hun forteller at hun skal dra ut i verden i jula.

Ja, kanskje det er på tide at mediene begynner å skrive mer om denne lengselen – og trenden alenejul.

Disse linjene skriver jeg forresten på selveste første juledag i en ensom fyrvokterbolig på skriveferie på Utsira, en øy utenfor Haugesund. Jeg er her helt alene. Herlig!

(Teksten ble først lagt ut på underskog.no)

Nordafrikanske muslimer frigjør Frankrike fra tyskerne i Annen verdenskrig. I Kina blir barn stjålet og videresolgt. En burmesisk minoritet saksøker multinasjonale storkonserner. Filmfestivalen Film fra Sør gir håp.

Historiene som utfordrer vårt verdensbilde, historiene om overgrep og motstand kommer nemlig fram – ikke minst også ved hjelp av regissører som Statistisk sentralbyrå ville betegne som “ikke-vestlige”.

Festivalens kanskje viktigste film – Indigenes (på engelsk litt uheldig “Days of Glory”) – er som et godt eksempel. Regissør Rachid Bouchareb er etterkommer av algeriske innvandrere i Frankrike og forteller i denne filmen hvordan soldater fra de franske koloniene i Nord-Afrika bidro til å frigjøre Frankrike fra tyskerne under Annen verdenskrig.

Lærer ikke om arabernes innsats for frigjøringen av Frankrike

I 1944 kom nesten halvparten av de franske soldatene fra koloniene. Mange var muslimer og dro frivillig i krig for å frigjøre Frankrike, fedrelandet sitt. “Vive la France” roper de og “Vi skal frigjøre vårt fedreland”. Likevel blir de i Frankrike nedverdigende kalt “Indigenes” – “innfødte” og ikke sett på som likeverdige borgere.

Arabernes innsats for frigjøringen av Frankrike er en hittil ukjent historie som elevene i Frankrike ikke lærer om på skolen (Innvandrernes bidrag til utviklingen av Norge er jo et emne som på samme måte ble ignorert i lang tid). Soldatene fra koloniene hadde faktisk ikke lov til å være tilstede under frigjøringsarrangementene i Paris. Derfor ser vi ikke ansiktene deres på bildene der troppene marsjerer under Arc de Triomphe.

Filmen kom ut ifjor høst og utløste mange debatter om rasisme og kolonialisme. Den fikk blant annet president Jacques Chirac til å snu og revurdere pensjonene til soldatene som overlevde. De ble nemlig redusert da Frankrikes kolonier ble uavhengige og kunne være opptil ti ganger lavere enn franske soldaters pensjon. Nå skal de få like mye.

Urfolk vinner mot oljekonsern

En annen film som både gir håp og har hatt stor innflytelse er “Total Denial” av den bulgarske regissøren Milena Kaneva. Den viser at en liten minoritetsgruppe i Burma (Karen) kan vinne et søksmål mot et av verdens største oljekonserner.

Under byggingen av en felles gassrørledning gjennom Burma i 1992 hyrte oljekonsernene Total og Unocal inn den burmesiske hæren som “sikkerhetsvakter”. Med massearrestasjonene av munkene i frisk minne blir vi ikke overrasket av militærets framgangsmåte (tvangsarbeid, tortur, drap, voldtekt). Men Karenfolket fant seg ikke i overgrepene og gikk til sak mot selskapene. Filmen følger en av de sentrale aktivistene Ka Hsaw Wa. Han hørte også til lederne av studentbevegelsen for demokrati i 1988 og blir ettersøkt av politiet både i Burma og Thailand.

Vi møter aksjonære som gir fullstendig blaffen i hva selskapet holder på med i fjerne Burma eller nekter å uttale seg. Oljeselskapene trodde de kun gjøre som de ville i den burmesiske dsjungelen. Men til slutt måtte de innse at de også må respektere rettighetene til menneskene i fattige land.

Det nytter å yte motstand og spre historier om undertrykkelse. Regissøren brukte tida i Oslo til å kritisere norske myndigheter som investerer i Burma. Det norske pensjonsfondet investerer nemlig i Total: Er det greit at Norge tjener penger på at rørledningen ble bygget på bekostning av store lidelser for et stort antall mennesker?

All disse historiene kommer fram fordi ildsjeler engasjer seg og er villige i å ta på seg risker. Jezza Neumann har heller ikke valgt seg det enkleste temaet for sin film China’s Stolen Children: Kjøp og salg av babies og småbarn I Kina.

“Hvor er vår sønn?”

Hvert år mister rundt 70 000 barn og babies foreldrene sine. Det fins private etterforskere har spesialisert seg på å finne igjen barna. Mange barn blir kidnappet. På grunn av Kinas ett-barns-politikk er det et stort etterspørsel etter gutter. De fører slekten videre og gir familien økonomisk trygghet. Men barn blir også solgt av fattige bønder. Familier som har mer enn ett barn må betaler bøter som tilsvarer flere årslønn.

Kinesiske myndighetene vil gjerne holde lokk på dette. Ett år før de skal være vert for OL vil de unngå “negativ publisitet”. Derfor prøvde den kinesiske ambassaden å hindre visningen av filmen på Channel 4 i England – men uten å lykkes.

Filmteamet måtte jobbe undercover for å beskytte kontaktene sine i Kina som ikke har lov til å uttale seg om dette til utlendinger. Neumanns lite håndplukkete kinesiske filmteam risikerte fengselstraff. De avtalte å møtes på steder med flere utganger og byttet mobilens sim-kortet etter hvert anrop. Regissøren må fortsatt holde lav profil. Derfor finner vi ikke regissørens bilde på Film fra Sørs hjemmeside. Heller ikke Klassekampens fotograf fikk lov til å ta et bilde av ham.

Fordi Kina er et av de viktigste markedene nøler “vestlige” myndigheter med å kritisere kinesiske myndigheter. Kanskje OL i Kina gir muligheter til å presse Kina, håper Neumann.

Overalt på kloden begår regjeringer og myndigheter overgrep mot sivilbefolkningen – uansett om statene oppfatter seg demokratiske eller ikke. Som vi har sett er “vestlige” storselskaper heller ikke så opptatt av det som enkelte gjerne betegner som “vestlige verdier”. Film fra Sør gir dermed også gode eksempler på at kampen for menneskerettigheter forener mennesker fra hele verden – uansett om de er muslimer, svarte eller hvite.

(Bilder: Film fra Sør)

SE OGSÅ:

Mediedekning Film fra Sør

Third Cinema Vi tar et blikk på årets festival Film Fra Sør. Et fremdeles politisk virkningsfullt middel kan være «Third Cinema» (Truls Lie, Le Monde Diplomatique 1.10.07)

Film fra Sør 2006: Hvorfor er krig kulere enn fred? Noen filmer er det lite å skrive hjem om. Andre filmer gjør deg sint og du undres: Hva får soldater til å slippe en bombe over en fullsatt barneskole? (egen tekst, 17.10.07)

Barn av innvandrerforeldre ser ut til å få en mindreverdig utdannelse i den norske skolen. Dette kommer fram i en masteroppgave i pedagogikk av Nina Lewin.

Mange barn med foreldre fra utlandet kan nemlig bli stemplet som minoritetsspråklig selv om de er vokst opp her og snakker norsk flytende. Dermed får de et særegent undervisningsopplegg. “Minoritetsspråklige elever” får blant annet fritak fra sidemålsundervisningen og får opplæring i norsk som andrespråk. At denne norskopplæringen er mindreverdig viste en rapport som Rambøll Management skrev på oppdrag av Utdanningsdepartementet i fjor høst.

Denne mindreverdige norskopplæringen har sannsynligvis også konsekvenser for barnas prestasjoner i andre fag og for livet etter skolen, påpeker hun. En kan tenke seg at uttrykket “minoritetsspråklig” i vitnemålet ikke akkurat virker fordelaktig når en søker en jobb: “Vedkommende er altså ikke god i norsk”, vil arbeidsgiveren nok tenke.

Forskjellsbehandling

Skolen forskjellsbehandler barn, påpeker hun: I motsetning til barn av foreldre som ble født i Norge, får barn av utenlandske foreldre ofte et undervisningsopplegg ikke ut fra deres individuelle ferdigheter, men ut fra deres gruppetilhørighet som minoritet. Dette strider ifølge Lewin mot Stortingsmeldingens overordnete prinsipp om å tilby individuelt tilpasset opplæring til alle.

Oppgaven er basert på en analyse av Stortingsmeldingen “Kultur for læring”. Meldingen er grunnlaget for Kunnskapsløftet, en reform som skal skape “en skole for kunnskap, mangfold og likeverd”. I “Kultur for læring” opptrer begrepet “minoritetsspråklig” i de fleste tilfeller sammen med ordet “minoritetsbakgrunn” eller refererer til foreldrenes bakgrunn. Det fins ingen formelle språktester eller kriterier. Det er grunn nok å ha foreldre som er født i utlandet for å ikke få den samme opplæringen som etnisk norske barn. Kategorien “minoritetsspråklige elever” har altså ikke nødvendigvis noe med elevenes språkkunnskaper å gjøre.

Forskjellsbehandlingen bunner sannsynligvis i en “ureflektert polarisering” mellom “oss” og “dem” som pedagogen oppdaget flere steder i Stortingsmeldingen. Hun peker blant annet på at Stortingsmeldingen viderefører verdigrunnlaget for den norske skolen som formuleres i læreplanen L97. Den er ofte blitt kritisert for å være etnosentrisk og nasjonalistisk.

Tittelbildet ser nasjonalromantisk ut og viser en familie i en blomstrende hage. Pronomene “vi” og “oss” brukes hyppig i teksten. Men “Vi’et” ser ut til å gjelde kun de som alltid har vært her (”etnisk norske”). Minoritetene er “de andre” og ikke en del av “oss”. I innledningen står det blant annet:

“Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie – en arv som forener oss på tvers av våre trosretninger.” “Den kristne tro binder oss sammen med andre folkeslag i ukens rytme og årets høytider, men lever også i våre nasjonale særdrag: i begreper og bekjennelser, i byggeskikk og musikk, i omgangsformer og identitet.” “Utviklingen av den enkeltes identitet skjer ved at en blir fortrolig med nedarvede væremåter, normer og uttrykksformer.”

Denne fokuseringen på fortiden og den “kristne kulturarven” får pedagogen til å lure: Hvordan skal det være mulig å verdsette alle elevers forskjellighet gjennom et prinsipp om likeverd, når det som er ”felles” og som skal ramme individene inn, er tuftet på et ”fellesskap” som ser ut til å ekskludere dem som ikke er ”etnisk norske”?

Skaper hierarkier mellom elever

Skolen skaper også hierarkier mellom elevene. Vi leser blant annet at noen minoritetsgrupper er viktigere enn andre. Nina Lewin siterer igjen fra “Kultur for læring”. Der står det:

“Om minoritetseleven kjenner igjen den skolen han/hun går på, som sin skole, er avhengig av hvilke signaler skolen og samfunnet gir om minoritetselevenes tilhørighet. Det er et spesielt ansvar å markere samenes og de nasjonale minoritetenes tilhørighet i Norge.”

Pedagogen spør: Hvorfor fremheves det at det er et spesielt ansvar å markere enkelte minoritetsgruppers tilhørighet til Norge i et skolepolitisk dokument hvor et prinsipp om individuell likeverd står så sterkt?

Dessuten: Ved å si at skolen har et spesielt ansvar for å markere minoriteters tilhørighet til Norge, ligger det en jo en antakelse om at disse ikke har det. Det kan tolkes slik at en minoritetselev på grunn av sin etniske eller kulturelle bakgrunn har det vanskeligere enn en etnisk norsk elev å føle tilhørighet til Norge. Nina Lewin mener at “det er all grunn til å stille spørsmål ved om det er dette signalet som skolen som samfunnsinstitusjon virkelig vil sende ut.”

Nasjonalistisk tankegods

Lewins oppgave føyer seg i rekken av arbeider som problematiserer skolens rolle i samfunnet. Skolen ser ut til å henge fast i tvilsomt nasjonalistisk tankegods som ikke er forenlig med verdiene av et tolerant og åpent samfunn.

I boka “Etnisk mangfold i skolen” for eksempel viser Joron Pihl hvordan skolen behandler minoritetsbarn som mindre intelligente selv om de ikke egentlig har lærevansker. Tidligere i vår dokumenterte pedagog Sabine Gruber i sin doktoravhandling “Skolan gör skillnad: Etnicitet och institutionell praktik” hvordan elever blir forskjellsbehandlet på grunn av etnisk bakgrunn. Lærerne er altfor mye opptatt av elevenes etnisitet og ikke av deres individuelle ferdigheter. Flere forskere har dessuten pekt på at innholdet i historie og andre fag er etnosentrisk. “Vi dannes til høyrepopulister allerede i småskolen”, mener pedagog Peter Kemp og går inn for at vi heller bør utdannes til å bli verdensborgere.

Når vi nå vet alt dette og husker studiene som viser at minoritetselever er minst like motiverte som majoritetselever og heller ikke har så mye dårligere karakterer, kan vi dermed si at minoritetsbarn er flinke til tross for skolen?

—-

Last ned Nina Lewins oppgave

En bedre kultur for læring – for hvem? En dekonstruksjon av begrepet “mangfold” sin diskursive flertydighet i St.meld.nr.30 (2003-2004) Kultur for læring

CIA og andre etterretningsorganisasjoner betaler antropologer for å “forske“ på muslimer. I militære fagtidsskrifter brukes uttrykk som “kulturbasert krig“ og “etnografisk etterretning“. Forskere som ytrer seg kritisk får trøbbel.

Mange forskere er bekymret over ytrings- og forskningsfrihetens kår etter 9/11 – spesielt i USA og England. Ikke bare blir forskerne sterkere kontrollert enn før. Båndene mellom makthaverne, militæret, etterretningstjenester og akademia er blitt tettere.

Det er spesielt samarbeidet med antropologene som CIA og andre etterretningsorganisasjoner er interessert i. Det er lett å forstå: Ingen har så dyptgående kunnskap om befolkningen rundt om i verden som antropologer. De har jo ofte levd med menneskene de studerer i flere år.

Viktigere enn bomber

“Inngående kunnskap om fiendens motivasjon, hensikter, arbeidsmåter og kulturelle omgivelser har vist seg som langt viktigere for suksess enn bruken av bomber”, sa Major General Robert Scales allerede for tre år siden. USAs nye etterretningsdoktrine satser stort på antropologisk kunnskap: Ved å forstå kulturen, kan militæret “nøytralisere opprørere” ifølge doktrinen. Bare for et par uker siden møttes antropologer og generaler på Fort Leavenworth for å diskutere mulige strategier i Afghanistan og Irak.

Det dreier seg ikke bare om å lære soldatene litt antropologi og kulturforståelse. Antropologer blir oppfordret til å spionere mens de forsker. CIA betaler via “Pat Roberts Intelligence Scholars Program” (PRISP) antropologistudenter opp til 50 000 USD for å bruke feltarbeidet til å samle politiske data.

Dette er studenter som går på helt vanlige universiteter, men de har hverken lov til å fortelle hverken medstudentene eller professorene sine om hvem de får lønnen sin fra. Ingen utenfor CIA vet hvem disse stipendiatene er og hva or hvor på kloden de studerer. Teoretisk sett, kan de vel også sitte på en lesesal i Tromsø. De er også forpliktet til å delta på CIAs militære treningsprogrammer. CIA setter pris på at stipendiatene lærer seg språk som arabisk, farsi eller urdu.

Ikke bare i USA

Slike programmer fins også i Europa. Det britiske Economic and Social Research Council har ifjor høst begynt å rekruttere samfunnsvitere for å “forske” på muslimer, i tett samarbeid med det britiske Utenriksdepartement og britisk etterretning. ‘Combating terrorism by countering radicalisation’ heter programmet. De seks regionene (Europa, Sentralasia, Sørasia, Sørøstasia, Nordafrika og Gulfen) og fem landene (Jordan, Nigeria, Somalia, Sudan og Tyrkia) som programmet fokuserer på ble valgt ut av den britiske sikkerhetstjenesten MI5.

Tematisk er alt allerede nøye planlagt: Akademikene blir blant annet oppfordret til å kartlegge omfanget og innflytelsen av islamistiske grupper og finne ut navnene til de sentrale aktørene. De blir bedt om å undersøke aktivitetene til muslimske innvandrere i Europa og å lage en sosial profil (kjønn, alder, etnisitet, klasse) av menneskene som støtter voldelig aktivisme.

Forskningsprogrammet ble først ikke lyst ut offentlig. Men The Times Higher Education Supplement fikk nyss om saken og etter en het debatt måtte deler av programmet trekkes tilbake. Men tar vi en titt på den nye versjonen som ligger ut på hjemmesiden til Economic and Social Research Council er fokuset fortsatt det samme: “Radikalisering og vold i islams navn er initiativets sentrale interesse”, leser vi. Selv om de skriver at de også er opptatt av andre former for ekstremisme, så er likevel “muslim” og “islam” de mest brukte ordene i prosjektbeskrivelsen og meningen er fortsatt å levere informasjon til de hemmelige tjenestene i den såkalte “kampen mot terror”.

Antropologer protesterer

Er det greit at forskere samarbeider med militæret på den måten? Antropologer flest er motstandere av et slikt samarbeid – ikke bare av politiske, men også av forskningsetiske grunner. “Forskning av den typen kan lett komme i konflikt med grunnleggende etiske prinsipper”, skriver den britiske antropologiforeningen ASA i en resolusjon der de ber antropologer til å tenke seg godt om før de søker om midler der. Antropologer er bekymret for forskningens uavhengighet og kritiserer den tvilsomme premissen – koplingen mellom islam og terror og “terrorkrigens økende innflytelse på akademia” (ASA-leder John Gledhill).

Forskerne frykter dessuten at samarbeidet setter liv i fare fordi de nå blir sett på som håndlangere for en krigsførende stat. “Når somaliske klansmenn finner ut at enkelte antropologer jobber hemmelig for US-regjeringen, vil de også mistenke all andre antropologer. Feltarbeid vil bli mye farligere”, skriver Roberto Gonzales i den nyeste utgaven av tidsskriftet Anthropology Today (June 2007).

Faktisk kan hele grunnlaget for antropologifaget bli revet bort. Antropologisk forskning baserer seg på gjensidig tillit. Hvordan skal antropologer kunne forske hvis ikke informantene kan stole på at informasjonen de gir ikke vil bli misbrukt? “Hvis en Midtøsten-spesialist hadde fortalt informantene sine ‘Min forskning skal gjøre det lettere for min nasjon til å invadere og erobre ditt land’ ville hun helt sikkert ikke blitt invitert hjem i stua”, skriver antropolog Dustin Wax på nettstedet Savage Minds.

Det var på grunn av slike etiske bekymringer at den (ikke akkurat radikale) amerikanske antropologiforeningen (American Anthropological Association) vedtok en resolusjon der de fordømmer okkupasjonen av Irak og bruken av tortur og dette er også grunnen til at de ikke lenger trykker jobbannonser fra CIA i sine tidsskrifter.

Motstanden er sterk, men dette er også presset mot opposisjonelle antropologer. Det er ikke bare i USA at motstandere av Irakkrigen blir utsatt for hetskampanjer. En britisk antropolog fortalte meg at han “havnet i trøbbel” på instituttet sitt etter at han hadde engasjert seg i saken. Nå holder han en lav profil og passer på at han ikke bruker institutt-eposten sin men sin private hotmail-adresse, for å være på den sikre siden.

“Antropologer må være uavhengige vitner og reportere”

Men hvilken rolle skal forskere da spille? Jeremy Keenan skrev i Anthropology Today (februar 2007):

“Antropologenes rolle i slilke situasjoner må være å gi informasjon som kan utfordre propagandaen fra de stadig voksende etterretnings- og krigsbyråene. (….) I “krigen mot terror” har antropologer en nøkkelrolle å spille: Fra sitt ståsted utenfor den korrumperende sfære av etterretningsbyråer og myndigheter må de agere som uavhengige vitner og reportere.”

Samtidig må en ta opp kampen for universitetet som sted for kritisk, kreativ og samfunnsengasjert tenkning, mener Dean Saitta. Amerikanerne har, skriver han, ganske merkelige forestillinger. Nesten 70% mener at universitetets funksjon ikke er kritisk tenkning men utgjør en forberedelse til arbeidslivet. Denne kampen om universitetets sjel må – i disse kvalitetsreformerte tider – faktisk også føres i Norge.

Ifølge forskere er norsk ungdom blitt mer sosialt tilpasset og snillere. Hvorfor er dette dårlig nytt for klimaet?

Norge er et ekstremt konformistisk samfunn: En bør helst være enig, ikke skille seg ut, oppføre seg som om vi alle var en stor familie. Dette er et inntrykk som ikke bare innvandrere men også innfødte sitter inne med. Og det virker som om dette ikke bare er et inntrykk.

Også en del forskere ser konformismen som et typisk trekk av befolkningen i dette landet. Nordmenn er verdens mest konforme folkeferd, konkluderte psykolog Stanley Milgram på slutten av 1950-årene etter en omfattende studie. Flere tiår etterpå skriver antropologer fortsatt artikler og bøker om den norske likhetsideologien og om “lydige nordmenn” som skyr konflikter. Vi kan også lure på om konformismen blir forsterket av innvandringen: I sine bestrebelser for å bli likt av nordmenn er jo mange innvandrere blitt mer norske enn Ola og Kari Nordmann.

Protest mot salget av Ungdomshuset i København. Foto: Alexandra Buhl på flickr

I samme retning peker den nye ungdomsundersøkelsen Ung i Oslo 2006 av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Sosiolog Tormod Øia konkluderer – også med referanse til andre forskningsarbeider – at moderne ungdom “er langt fra opprørere eller samfunnsstormere”. De “slutter i høy grad opp om samfunnets bærende verdier og målsetninger.” Ungdom i Oslo har i perioden fra 1996 til 2006 generelt blitt snillere, skriver han.

For NOVA-sosiologen er dette en positiv utvikling. Men sett fra et demokrati- og miljøperspektiv er ungdommens snillhet dårlig nytt. Voksne flest er etter hvert blitt assimilert inn i et A4-liv med høyt forbruk og mye forurensning (nordmenn er faktisk verstinger på dette området på globalt plan). Derfor er det ungdommens jobb å gjøre opprør og oppdra de voksne til mer ansvarlighet.

Stemplet som raring

Men slik opposisjonell tenkning har dårlige kår i et konformistisk samfunn. Ikke bare ugandere, irakere eller tsjetsjenere merker at det er vanskelig å være annerledes. Miljøaktivister og politiske opposisjonelle var “de andre” på 60-/70-tallet. De ble behandlet på en lignende måte som muslimene i dag, minnet antropolog Thomas Hylland Eriksen nylig på et seminar på Blindern.

Også idag krever miljøbevissthet egeninnsats, selvbevissthet og mot av den enkelte: Prøv for eksempel å insistere på å ta tog istedenfor fly eller å sykle isteden for å ta bil til jobben eller å være vegetarianer. Det er ikke lett når du beveger deg ut av universitets- og alternativmiljøet i Oslogryta. Med janteloven i hånda stempler folk deg som raring. Og drister du deg til delta på en ikke-voldelig aksjon mot prøveboring på Snøhvit-feltet og oljeindustriens klimagassutslipp, kan det hende at du blir sendt i fengsel som vi nylig kunne lese i Dagbladet Fredag.

Ved siden av ungdommen er det pressens oppgave å utfordre makta. Men konformismen rår også der. “Den tiden er forbi da norske journalister var fargerike, halvstuderte røvere med sine meningers mot og pjolter i den ene hånden ved baren på Tostrup. I dag drikker de gulrotjuice, går i helsestudio og mener stort sett det samme”, skrev filosof Stefan Snævar i Morgenbladet. En forklaring er at det er blitt så godt som obligatorisk å studere mediefag for å få jobb som journalist. Like viktig er den utrygge arbeidssituasjonen, fant antropolog Hanne Bryde ut under sitt feltarbeid i to store norske avisredaksjoner.

“På grunn av at kravet til fleksibilitet og forandring har blitt så stort kan det se ut til at journalistene har mistet sin personlige kontakt med sitt skriftlige uttrykk i avisen. Uvissheten om hva som kreves kan ha ført til en mer meningsgrunn journalistikk”, skriver hun. Redselen for å havne på utsiden i disse tider med nedskjæringer, omstillinger og økt konkurranse fører til at nettverket blant journalistene er blitt viktigere. Dette fører til en mindre politisk engasjert journalistikk som ikke utfordrer fellesskapet.

Lojale journalister

Resultatet ser vi hver gang noen tør å utfordre makta. En blir enten ignorert eller blir omtalt på en lite hederlig måte. Pressen er stort sett fraværende når aktivister diskuterer alternativer til dagens samfunn, for eksempel på Verdens sosiale forum. Et aktuelt eksempel er dekningen av protestene mot byrådets salg av Ungdomshuset i København til en kristenfundamentalistisk menighet (og påfølgende riving). En måtte lete lenge etter avisartikler som ikke representerte myndighetenes perspektiv. Både i Norge og Danmark var mediene stort sett opptatt av volden blant ungdommene og av å rose “politiets effektivitet”. De var stort sett ikke opptatt av selve saken: At enda et fristed for opposisjonell tenkning forsvinner.

- Med Ungdomshusets riving forsvinner et viktig sosialt laboratorium for alternativ samfunnsutvikling, mener sosiolog Rasmus Willig fra Roskilde Universitetscenter og formann for Dansk Sociologforening. I bladet Børn og Unge sammenligner han Ungdomshuset med et medisinsk laboratorium, som utvikler og tester virkningen av ny medisiner, så man kan kurere flere sykdommer. I Ungdomshuset, skriver han, testet de unge, hvordan man kunne skape et ideelt samfunn. De hadde regler mot seksisme og rasisme og spiste vegetarmat. Utgangspunktet for deres organisering var, at det må finnes alternativer til det bestående samfunn. I en nekrolog over “Ungern” i Jyllandsposten minner han oss på at det var slike ungdomsmiljøer som utviklet grunnlaget for den grønne bølgen som begynte å ta fotfeste på 80-tallet og nå har erobret mainstreampressen på grunn av klimaendringene.

“Vi lærer at man ikke kan mene noe”

“Gateslagene som forsvant” derimot er tittelen av en artikkel i Dagsavisen som sammenligner Danmark og Norge: Det er lenge siden Osloungdommen gjorde opprør. Johan Fredriksen fra Oslo-politiet roser “ungdommens ansvarlighet”. Det ser heller ikke lovende ut innen akademia. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås slet med å rekruttere studenter som kronikkskribenter: “Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert”, sier religionsviter Elise Skarsaune til Universitas.

At menneskene ikke kan fortsette å ødelegge vår planet er åpenbart. Spørsmål som klimaforandringer, forurensning og bærekraftig utvikling har vært diskutert i over 30 år. Kunnskapen for å hanske utfordringene er der, teknologien i mange tilfeller også. Likevel fortsetter en som før og vår miljøminister får en smekk på fingrene av vår statsminister fordi hun dristet seg for å gå inn for en 20% reduksjon av drivhusgassene innen 2020 (I Tyskland har byen Fellbach utenfor Stuttgart vedtatt en 100% reduksjon innen 2012!).

Verdens tilstand krever forandringer. Og det fins ingen forandringer uten motstand mot det bestående. Motstand kan vi ikke forvente av politikere. Derfor trenger vi ikke flere lojale samfunnsborgere, men flere opprørere.

—-

PS: Fra Utrops klimautgave: I april arrangerer innvandrere et stort klimamøte i Oslo. Initiativtager er en nystartet miljøorganisasjon Global Migrants for Climate Action

Lesestoff

All positiv förändring börjar med ett ”nej” – Thomas Hylland Eriksen om att våga säga ifrån (Sydsvenskan, 1.8.05)

Edward Said: Den intellektuelles roll är att göra motstånd (Arenagruppen, 23.11.04)

Knut Olav Åmås: Meningen med motstand (Samtiden 2/03)

Sosial konformitet: ny forskning på klassisk eksperiment (tenke.no, 10.7.05)

Nordmenn – verdens mest konforme folkeferd? (Lars Dehli og Anders Gravir Imenes, Tidsskrift for Norsk Psykologforening)

Ellen Marie Forsberg: At økologisk mat er mindre populær i Norge enn ellers i Europa skyldes den norske likhetsideologien (antropologi.info, 17.10.05)

The strange nature of politics in France: The striking acceptance for protest – Protesting, part 2 (Cicilie Fagerlid, 17.3.06)

Det nye alvorets tid: Er ungdommene som gjør opprør i Københavns gater voldsfiksert pøbel eller modige barn av demokratiet? (Knut Olav Åmås, Aftenposten 04.03.07)

Hvor er drømmen nu? Ungdomshuset har gått i bakken (Utmerket reportasje av Ida De Rosa i Morgenbladet, 9.3.07)

Ungdomshuset – Farvel til et socialt laboratorium (Børn og unge 11/2007)

Nekrolog over Laboratorium nr. 69 (Rasmus Willig, Jyllands-Posten, 2.3.07)

Kampen om anerkjennelse: Hvorfor setter ungdommene København i brann? Fordi de er blitt ekskludert fra rettsfellesskapet og misaktet av verdifellesskapet (Odin Lysaker, Aftenposten 6.3.07)

Democracies: The recent eviction of the Youth House has envigorated the Danish debate of what premises democracy works and what democracy actually is (Andreas Lloyd, 8.3.07)

Snart 50 millioner miljøflyktninger? (egen tekst, 10.5.07)

- Klart kan vi forandre verden: Uvanlig optimisme på Globaliseringskonferansen 2003 i Oslo (egen tekst, 10.11.03)

Selv om demokrati ble praktisert i Afrika, Asia, Latinamerika og Midtøsten lenge før grekerne hadde funnet opp begrepet hører vi ofte at demokrati skal være noe typisk vestlig. Kanskje på tide til å omskrive lærebøker og encyclopedier? Bør vi kaste begrepene vestlig og ikke-vestlig på historiens skraphaug i samme slengen?

Ofte hører vi om at innvandrere fra såkalte “ikke-vestlige land” skal tilpasse seg “vestlige verdier”. Vi leser at enkelte nordmenn føler seg “truet” av verdiene som de mener kommer hit med innvandringen. Det er ikke vanskelig å vise at forestillingen om demokrati som noe typisk vestlig er en myte. Det er også blitt gjort flere ganger. Men noe som nesten aldri blir utfordret er forestillingen om at det fins noe som heter “Vesten”.

Både journalister, politikere og forskere bruker begrepene “innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn” uten å rødme og uten å forklare hvem de mener med disse merkelappene. Ifølge den mye brukte definisjonen av Statistisk sentralbyrå, består “Vesten” av Nordamerika og visse deler av Europa (Hellas er med i denne illustre klubben men av en eller annen grunn ikke Ungarn eller Polen). Skillene mellom Vesten og den ikke-vestlige verden (eller “Østen”) har sine røtter i kolonitida. Begrepet egnet seg godt for å etablere et skille mellom den antatt demokratiske og rasjonelle delen av verden og den antatt “underutviklete” og “hjelpetrengende” resten (se også dagens Irak og Afghanistan).

En forsker som kanskje har vært ivrigst med å nyansere våre forestillinger om demokratiets vesen og historie er nobelprisvinneren i økonomi, Amartya Sen. Mange av hans tekster er gratis tilgjengelig på internett (linker se nederst).

Myten om antikkens Hellas

I mange lærebøker og encyclopedier trekker en linjene fra vår demokrati til antikkens Hellas (“demokratiets vugge“) og kaller derfor demokratiet europeisk. Men for Sen er det helt feil å trekke en slik linje: Med hvilken rett, spør han, kan vi ta denne greske tradisjonen til inntekt for Europa når grekerne på den tid hadde mye mer kontakt med naboene i sør og øst, spesielt med inderne, iranerne og egypterne?

Dessuten: For å kunne trekke en slik linje måtte en da ignorere en stor del av den europeiske historien som helt fram til den franske revolusjonen i 1789 (senere også) var alt annet enn demokratisk, påpeker antropolog David Graeber i et paper. Graeber minner også på at antikkens Hellas ikke akkurat er et godt forbilde for menneskerettsforkjempere: Det var et militaristisk samfunn som holdt slaver og undertrykte kvinner systematisk.

Når en betegner demokrati som noe vestlig betyr det jo at andre “sivilisasjoner” verdsetter andre idealer. Sen er ingen tilhenger av å forklare demokratiets dårligere vekstvilkår i Asia med såkalte “asiatiske verdier” (“mer vekt på disiplin enn demokrati”). Det fins ikke noe belegg for slike holdninger i Asias historie, viser han. For eksempel finner vi en av de allerførste skriftlige kildene i favør for toleranse, pluralisme og statens plikt til å beskytte minoriteter i inskripsjoner av den indiske herskeren Ashoka i tredje århundre før Kristus.

Slike uttalelser om “asiatiske verdier” som fiendtlig innstilt til demokrati kommer ofte fra folk som har en politisk agenda, påpeker Sen. På den måten kan autoritære herskere legitimere sin makt og kneble opposisjonelle som krever demokrati. Samme strategi kjenner vi fra makthavere i arabiske land.

“Østen” mer tolerant enn “Vesten”

Både Graeber og Sen nevner flere eksempler på at demokrati ikke kan knyttes til enkelte “sivilisasjoner” eller “kulturer”. Ofte fantes det faktisk mer demokratiske holdninger i den såkalte ikke-vestlige verden.

På 1100-tallet var Maimonides, en av middelalderens fremste jødiske intellektuelle og filosofer, på flukt fra et intolerant Europa som forfulgte jøder. Hvor var det han fikk beskyttelse? I hoffet hos den muslimske herskeren Saladin i det tolerante Cairo. Og da i begynnelsen av 1600-tallet den italienske filosofen Giordano Bruno ble brent for kjetteri i Roma, vedtok den muslimske Moghul Akbar i India lover for å beskytte minoritetens rettigheter, blant annet religionsfrihet. Han var engasjert i religionsdialog og sørget for regelmessige møter mellom tilhengere av islam, hinduisme, judaisme og andre trosretninger, inkl ateisme.

Det fins uendelig mange eksempler. Demokratiske beslutningsprosesser forekommer nesten overalt i verden. Demokrati er mer enn å gå til valg og stemme. “Demokratiets historie er ikke ensbetydende med historien av ordet demokrati”, skriver Graeber. De fleste samfunnene, blant annet diverse urbefolkningsgrupper, foretrakk litt mer avanserte beslutningsprosesser. De prøvde å prate seg fram til enighet.

- Vi burde ikke se kravene fra malaysierne eller mayaene om å innføre demokrati som et forsøk på å etterape Vesten. Etter min mening er vi vitne til en prosess som foregår overalt i verden: en utkrystallisering av demokratiske praksiser i et globalt system der ideer flyr fram og tilbake og som etterhvert – om enn motvillig – ble akseptert av den herskende eliten, mener antropologen.

Folk flest mot makta

Vi kan konkludere: Det er riktigere å skille mellom folk flest og makteliten enn mellom Vesten og resten. Som flere historikere har observert, så var de fleste “vestlige” makthaverne fiendtlig innstilt til alt som luktet demokrati. Det gjelder også grunnleggerne av de første demokratiske forfatninger i England, Frankrike og USA. Folkestyre var for mange av dem ensbetydende med pøbelvelde. De prøvde derfor å innskrenke folkets mulighet til medbestemmelse. Resultatet er ifølge Graeber ikke demokratier men republikker med noen få demokratiske elementer.

I stedet for å snakke om “Vesten” og “Østen” og andre “sivilisasjoner” burde vi erkjenne at vi har med samfunn å gjøre som er flettet sammen på uendelig mange måter. Det som vi betegner som vestlig, understreker Graeber, er et produkt av endeløse sammenflettinger. Vestlig vitenskap for eksempel er satt sammen av oppdagelser og funn som ble gjort på mange kontinenter og blir nå stort sett produsert av “ikke-vestlige forskere”. Det samme gjelder også demokratiet og andre antatt “vestlige verdier”. Er det tilfeldig, spør han, at det demokratiske gjennombruddet i Europa skjedde på den tida da “Vesten” var en ledende makt i verden og de europeiske metropolene var utsatt for impulser og intellektuelle tradisjoner fra hele verden?

OPPDATERING

Even Høydahl, Seksjon for befolkningsstatistikk, Statistisk sentralbyrå har svart på artikkelen min i Utrop. Han skriver at begrepet vestlig er nyttig til statistisk bruk:

Til tross for at en slik todeling er en grov forenkling, som skjuler mange forskjeller innen de to gruppene, har grupperingen fungert relativt godt til SSB sitt bruk. Vi har blant annet kunnet vise systematiske forskjeller i integrering/marginalisering etter landbakgrunn på en mer oversiktlig måte enn om vi skulle behandlet land for land.

>> les hele svaret i Utrop

Oppdatering (15./20.oktober 2008): SSB skal ikke lenger bruke uttrykkene “vestlig” og “ikke-vestlig”:

- Begrepet bygger på et verdensbilde fra den kalde krigen, og er ikke lenger hensiktmessig å bruke. Derfor vil SSB heretter gruppere land etter verdensdeler, sier Even Høydahl til forskning.no. Se også Aftenposten “Ikkevestlig” og “vestlig” nye fyord og Dagbladet Slutter å si «vestlig» og «ikke-vestlig» og SSB

KILDER / MER INFORMASJON

Ordet fanger – Var FNs menneskerettigheder »vestlige værdier«? Ikke da de blev formuleret i december 1948 (Weekendavisen, 4.12.08 – original slettet, oppdatert link med kopi )

Kampen for Europa – Demokratiet oppsto tidligere i Asia enn i Athen. Selv i nye globalhistoriske lærebøker er Europa-fokuset så stort at viktig fortid forsvinner (Dag Herbjørnsrud i Ny Tid, 10.8.07)

David Graeber: There Never Was a West: Democracy as Interstitial Cosmopolitanism – Paper, presentert på konferansen Anthropology and Cosmopolitanism, 2006 (utdrag)

David Graeber: Reinventing Democracy – In These Times, 19.2.02

Amartya Sen: Democracy Isn’t ‘Western’ – . Wallstreet Journal, 24.3.06

Amartya Sen: Democracy as a Universal Value – Journal of Democracy 10.3 (1999) 3-17

Amartya Sen: Human Rights and Asian Values – The New Republic, July 14-July 21, 1997

Amartya Sen vs. Samuel Huntington – Debatt på antropologibloggen Savage Minds, 6.4.06

Thomas Hylland Eriksen: Modernitet er ikke vestlig – Aftenposten 18/11-96

Nazneen Khan-Østrem: Hvilke vestlige verdier? – Dagbladet 17.3.06

Bjørgulf Braanen: Verdier – Klassekampen, 9.2.07

Norske verdier, islam og hverdagsrasismen – antropologi.info, 29.3.06

Mer demokrati – mindre fattigdom: I Porto Alegre bestemmer innbyggerne selv over hva byens penger brukes til – egen tekst om deltakende demokrat, 16.3.03

Nordmenn, indere og afrikanere sammen mot Coca Cola, Bush og fattigdom – egen tekst om Verdens sosiale forum for en mer demokratisk globalisering, 19.1.04