Dette er utskriftsversjonen av teksten på http://www.lorenzk.com/no/folkemusikkfestivalen.html

Globalisert folkemusikk


- Sangen er fra Aserbajdsjan! Den aserbajdsjanske tilhøreren er sikker i sin sak. Men slåtten er fra Setesdal og er norsk. Folkemusikk er internasjonal. Musikere fra ulike land samarbeider. Blant annet på Folkemusikkfestivalen i Førde.

Av Lorenz Khazaleh, publisert i Utrop 13/2005

Det er lenge siden en tenkte på eldre damer og herrer i bunad når noen nevnte ordet “folkemusikk”. Det pågår en revolusjon: Unge musikere har tatt over og tolker tradisjonelle toner på en ny måte. Interessen for folkemusikk er økende i mange land, inkludert Norge - selv om hovedstadsavisene og platebutikkene ennå ikke har reagert på trenden.

Mange av dagens folkemusikere orienterer seg globalt: De reiser rundt i verden for å delta på festivaler og for å hente inspirasjon fra andre musikktradisjoner.

Folkemusikkfestivalen i Førde er et uttrykk for den musikalske globaliseringen. Festivalen ble startet opp i 1990 og utviklet rask et globalt fokus. Med 250 artister fra hele verden og rundt 25 000 festivalbesøkende regnes den som Norges største flerkulturelle arrangement. Men festivalen glemmer ikke sin bygdenorske forankring: Så er årets to utvalgte regioner landene rundt det Kaspiske hav - og Valdres.

Et godt eksempel på foreningen av bygda og verden er konsertene i Jølstramuseet, et friluftsmuseum med tømmerhus fra 1600-tallet i Vestlandets fjellverden. Vi sitter på skrøpelige benker i bittesmå stuer og får etter tur besøk fra musikerne - fra strupesangeren fra mongolske stepper (Okna Tsahan Zam), Qobuz-fele-spilleren fra Kazakhstan ( Sayan Akmoldaev) før et ekte norsk spelemannslag (Østerdalens spelemannslag) banker på og spiller for oss. Og ved siden av, “i låven”, får folkemusikk fra Quebec i Kanada (Yves Lambert & Compagnie) publikumet til å trampe vilt på golvet. Kontrasten er stor: Musikken fra Norge og Quebec er festmusikk som appellerer til beina, mens musikken fra det kaspiske hav appellerer mer til sjela.

Med hardingfela i Malawi

I et av de mindre rommene i Førdehuset midt i byen danser unge norske musikere i bunad afrikansk dans og musikere fra Zimbabwe og Mosambique danser norsk folkedans. Akkompagnert av felemusikk og afrikansk sang. Vi ser resultatet av prosjektet Talent 2005: Ni unge musikere fra tre forskjellige land møttes for å lage musikk sammen. Etterpå omtalte både publikum og pressen det de så og hørte med stor begeistring.

- Vi ble delt inn i tre grupper med en person fra hvert land. Så måtte hver av oss spille en rytme eller sang og så måtte de andre prøve å improvisere på det, forklarer Arngunn Timenes Bell, en av de deltakerne i Talent-prosjektet. Tellef Kvifte og Jorun Marie Rypdal Kvernberg ledet prosjektet.

- Det er en veldig artig måte å lage musikk på. En lærer å tenke på en helt annen måte. Det er en del forskjeller. Til og med noe som vi anser som universelt som for eksempel takt, kan oppleves på en helt annen måte, sier den unge musikeren fra Sogn og Fjordane, som også er sentral i Gaular Spelemanslag og aktiv i den plateaktuelle gruppa Geitungen.

- Har du tidligere hatt noe med Afrika å gjøre?

- Ja, jeg har vært i Malawi i januar på noe lignende som Ungdommens kulturmønstring i det sørlige Afrika. Torill Gundersen Faleide fra Førdefestivalen tok noen musikere med dit for å vise fram norsk musikk. Mette-Marit var der samtidig og hørte på oss. Jeg håper at vi reiser til Afrika engang til. Vanligvis går deltakerne på returbesøk. Forrige års Talent-musikere har vært i Vietnam.

Talent-prosjektet kan høres ut som et typisk velmenende flerkulturelt prosjekt, men folkemusikk har alltid vært flerkulturell. Også i gamle dager har musikerne vært mye på reise. Sanger spredte seg via sjøfart, handel og under folkevandringene. Også landene rundt Det kaspiske hav ble besøkt av Vikingene. Like flerkulturell er klassisk musikk. Flere komponister var fascinert av musikk fra Midtøsten. Mozart for eksempel integrerte tyrkisk musikk i flere av verkene sine, bl.a. i Rondo alla Turka og i den femte fiolinkonserten.

Opptatt av likheter

Nå er det lettere å reise og å bli kjent med musikk fra fjerne land. Og musikerne oppdager ikke bare forskjeller. Mange musikere finner fellestrekkene minst like interessante og følte behov for å dele opplevelsene sine med publikummet. Annbjørg Lien, en av de mest kjente norske felespillere, for eksempel. I USA møtte hun noen som mente at den norske slåtten “Fanitullen” var amerikansk, fortalte hun og demonstrerte så for oss likhetene mellom den norske og den amerikanske versjonen.

Musiker og forfatter Steinar Ofsdal opplyste om likhetene mellom musikk fra Aserbajdsjan og Setesdal som musikerkollega Hallvard T. Bjørgum hadde oppdaga for noen år siden. Rammeslåtten i Setesdal eksisterer i en nesten identisk versjon i Aserbajdsjan. Ofsdal kunne også fortelle om at Hardingfela bygger på indisk, arabisk og europeisk instrumentasjon. Skikken å spille fela med en bue kommer fra arabiske land.

Litt senere i den store Idrettshallen. Enda et globalt musikkprosjekt. Nahawa Doumbia fra Mali begynner å slenge den kraftige stemmen sin ut i salen. Den blir fanget opp av den iranske trommetrioen Chemirani før den sørindiske sangeren Sudha Ragunathan bryter inn. Hun gir sangen tilbake til Nahawa Doumbia som lar den norske gjestmusikeren Unni Løvlid (nettopp tilbake fra konsertreise i Kina) avslutte med en norsk folketone.

Med prosjektet “Le Rythme de Parole” ønsker iraneren Keyvan Chemirani å utforske likheter og forskjeller mellom ulike musikktradisjoner. Her ble det skapt musikk som ingen har hørt før. Og vi i salen kan gripe oss i underlige tanker: Høres ikke det som Unni Løvlid synger litt indisk ut eller litt afrikansk? Men det er jo norske bånsull, ikke sant?

Ungdommens folkemusikk

Tross all disse internasjonale prosjektene ble det mye tid til “tradisjonell” folkemusikk og folkedans. Stor popularitet hos både ungdom og de eldre nyter Hallingkastet: En mannlig danser må sparke ned en hatt som en kvinne holder i en lang stang. En etter den andre i dansegruppen fra Valdres trer fram og prøver seg. Minner om atmosfæren i Breakdansen der alle står i en ring og hver av danserne prøver å være best. Konferansieren (eller tonefølgjer som det heter her) Kouame Sereba var helt begeistret og sa:

- Til oss afrikanere blir det sagt at vi har rytmen i blodet. Det er bare tull. Jeg sier bare: Dra til Valdres!

Også den mer tradisjonelle folkemusikken blir dominert av yngre mennesker. Dette gjelder spesielt den norske folkemusikken. De fleste er under 30år og det er ikke lenger menn, men kvinner som dominerer som felespillere.

- Det har foregått et generasjonsskifte, sier Synnøve Bjørset til Utrop. Hun er musiker i en av festivalens mest populære grupper - Majorstuen.

- Vi unge er friere enn de eldre når det gjelder å hente uttrykk fra andre sjangrer og integrere dette i vår musikk. Det fins mange grupper som oss som spiller folkemusikken på en ny måte, f.eks. Spindel, sier hun.

- Folkemusikkmiljøet har vært aktivt med å rekruttere unge mennesker. Resultatet ser vi nå. Det er blitt stor konkurranse blant musikerne fordi nå alle syns at folkemusikk er kul.

Hun kan også fortelle at flere og flere jobber fulltid og har mer enn 200 reisedager per år. Før Førdefestivalen har Majorstuen spilt på Festspillene i Nord-Norge i Harstad og Festspillene i Bergen. Snart er de på vei til blant annet Norsk Uke i Aserbajdsjan og Nordisk Høstprogram i Israel.

- Norsk folkemusikk er stor i utlandet, sier hun.

På offensiven

Mange av de inviterte musikere er stjerner i folke- eller verdensmusikkscenen. Likevel er mange navn ukjente for de fleste. Et unntak er Mory Kante, “kongen av verdensmusikken”. Hans “Yeke Yeke” var med på å legge grunnlaget for verdensmusikkbølgen på 80-tallet.

I mange samtaler ble det pekt på misforholdet mellom den store interessen for folkemusikk på den ene sida og desinteressesen fra media og vanskeligheten i å få tak i CDer på den andre sida. Det hjalp heller ikke at Kulturdepartementet utnevnte Førdefestivalen som en av Norges fem knutepunktfestivaler. Rikspressen var fraværende (unntak: Vårt Land). Folkemusikkmiljøet setter nå sin lit til nyskapninga “Folkelarm”. Dette er et bransjetreff og en “salgsmesse” for folkemusikkartistar som skal finne sted i Oslo fra 21. – 23. oktober. Med prisutdelingar, konsertar, seminar og stor fest.

Synnøve Bjørset gir følgende råd til Utrops leserne:

- Besøk konserter av artister som du ikke har hørt om. Det er utrolig spennende!




Med orkester i magen


Han kan synge flere lyder samtidig. Som om han hadde et orkester i magen sin. Overtone- eller strupesang kalles det. Okna Tsahan Zam kommer fra Kalmykia, et steppeland i Sørøst-Russland. Konsertene hans var et av høydepunktene av Førde Internasjonale Folkemusikkfestival.

Hvordan begynte karrieren din som strupesanger?

- Jeg er egentlig utdannet ingeniør og har studert i Moskva. Jeg har aldri tenkt å bli musiker. Men jeg har likt musikken. Så plutselig begynte det og nå har jeg reist rundt på festivaler i 15 år og lever av musikken.

Hvordan er interessen for folkemusikk i Kalmykkia?

- Siden 1990, i tida etter oppløsningen av Sovjetunionen, har flere og flere interessert seg igjen for folkemusikk. Men det er bare 150 000 kalmykker. De fleste er buddister. Musikken min har sjamanistiske røtter, den ble brukt av sjamanene for å oppnå kontakt med åndene. Nå er det bare få rester av sjamanismen igjen. Datteren min akkompagnerer meg. Det er viktig at ungdommen fører tradisjonen videre.

Hva er forholdet mellom buddhismen, sjamanismen og sangene dine?

- Jeg vil gå lenger enn buddhismen. Menneskene levde tidligere mye nærmere naturen, de forstod naturen. Så kom de store religionene. Menneskene fant på Gud for å beherske andre mennesker. De store religionene ble ofte misbrukt på den måten.

- Men nå reiser folk mye og møter mennesker fra andre land. De blir mer åpen og religionen er ikke lenger så viktig. Interessen for sjamanismen øker i hele verden og det er fint. Før snakket vi om jorden som mor og himmelen som far. Vi hadde mer respekt for naturen. Det er det sangene mine handler om.