Et spørsmål om klasse?

Et fokus på klasse vil synliggjøre forskjeller innad i den norske kulturen og vil også bidra til å komplisere vårt entydige bilde av innvandrere som en enhetlig gruppe.

Av Jeanette Sky, Morgenbladet 21. februar 2003

Det skjedde et skremmende drap sist helg. En asylsøker stakk ned en bussjåfør i Valdres. Noe skiller denne saken fra lignende kriminalsaker som involverer asylsøkere eller innvandrere. Asylsøkeren fikk nemlig muligheten til å fremstå som det individ han – tross alt – fortjener å være; med de spesifikke psykologiske traumer, historier og disposisjoner han bærer med seg fra det sosiale rom han flyktet fra.

For første gang reises det konkrete forslag om at asylsøkeres psykiske tilstand må tas alvorlig og behandles. Likevel vil majoriteten av nordmenn isteden kaste asylsøkere med psykologiske problemer ut av landet. I hvert fall om vi skal vi tro Redaksjon ENs meningsmåling på NRK. En asylsøker er med andre ord ikke et individuelt menneske – slik som oss – men først og fremst representant for en ubestemmelig og problematisk gruppe.

Innvandrerne er blitt den eneste markante markør av forskjell i vårt samfunn. Man kan si at innvandrerne i dag spiller den samme rollen som arbeiderklassen gjorde på 1800-tallet. Som følge av industrialiseringen på 1800-tallet vokste arbeiderklassen i omfang og fattigdom, og skapte forestillinger om invasjon og redsel for revolusjon lik den man hadde sett i Frankrike. De «riktige» verdier og moralske standarder lå plassert i middelklassen, og arbeiderklassens forvrengte bilde av disse bidro til å styrke denne normen. Slik sett eksisterte det bare én moralsk norm og ett sett av verdier, og de var bestemt av den dominerende middelklassen. rbeiderklassen forble den markante markør av annerledeshet gjennom hvilken all forskjellighet, alle unntak fra regelen kunne forklares.

På samme måte forholder det seg med innvandrerne i vår tid. Dette betyr ikke at innvandrerne nødvendigvis er en ny underklasse. Klasse er nemlig stor sett fraværende i moderne samfunnsdebatt. Ved å insistere på likhet benekter man at forskjeller tross alt eksisterer. Når klassebegrepet fjernes, omgjøres innvandrerkulturen utelukkende til en unyansert og ikke-differensiert annerledeshet som i forvrengt form speiler vår egen kultur.

Både majoritets- og minoritetskulturen fremstilles som homogene kulturer. Dermed overskygges det faktum at så vel «det norske fellesskapet» som «innvandrerfellesskapene» er differensiert langs ulike linjer. Klasseforskjeller utgjør en ikke ubetydelig del av dette. Gjennom fremstillingen av både den norske kulturen og innvandrerkulturene som homogene grupper skrives de begge inn i myten om oss og de andre. Slike mytologiseringer virker i første omgang stabiliserende fordi de lager et falskt bilde av enhet som det kan være vanskelig å bryte ut av eller kritisere. Dermed forsvinner de interne nyansene og forskjellene. Nordmenn blir stående som representanter for høy utdannelse og likestilling, mens innvandrerne plasseres i motsatt ende som lavt utdannede og diskriminerende. At ingen av bildene stemmer med virkeligheten er det nettopp mytenes rolle å tildekke.

Denne klasseløse myten tjener ulike funksjoner som kommer klarest til uttrykk i ulike kriminalsaker. En innvandrer som dreper, forteller en annen ideologisk historie enn en nordmann som gjør det samme. Mens nordmannen vil fremstå som et individ med bestemte psykologiske anlegg, vil innvandreren uttrykke en gruppes sosiokulturelle og religiøse disposisjoner. Nordmannens handling relateres til enkeltindividet og ikke til en svikt i vår kultur. Innvandreren vil derimot bli sammenlignet med et idealbilde av den norske kulturen. En innvandrers kriminelle handling blir lest som uttrykk for en skremmende annerledes kultur. En nordmanns kriminelle handling fremstår som resultatene av et enkeltindivids forskrudde tanker og forestillinger. Begge deler bidrar til å underkommunisere at enkelte av de problemene som handlingene er uttrykk for også lar seg knytte til bestemte sosiale forutsetninger. Dermed fordekkes at menneskets sosiale bakgrunn og tilhørighet er med å bestemme et individets identitet, handlinger og orienteringer i virkeligheten.

Dette vil ikke si at klassetilhørighet er den eneste linjen man skal forstå et menneske ut fra. Sosial tilhørighet påvirker imidlertid måten vi integrerer andre impulser som religion og moral. For innvandrere med bakgrunn fra de lavere samfunnslag i de land de kommer fra, må nødvendigvis et møte med et moderne vestlig samfunn fortone seg skremmende og fremmedgjørende. Likevel krever vi at enkeltindivider med slik bakgrunn skal ta et sosio-kulturelt kvantesprang på mer enn hundre år hvis vi ser det i forhold til vestlig samfunnsutvikling. Dette handler ikke om noen bestemt religiøs tilhørighet, men snarere en sosial identitet, en forståelse av nære familiebånd, manglende utdannelse og dermed manglende evne til å orientere seg i en moderne vestlig verden som nettopp baserer seg på kommunikasjon og kunnskap.

Et fokus på klasse handler ikke utelukkende om penger og midler til å overleve. Det handler også om orientering, forståelseshorisont og utdannelse – den intellektuelle og sosialpsykologiske kapitalen til å overleve. Enhver sosial gruppe vil i noen grad reprodusere seg selv. Derfor overraskes vi ikke over at en advokatfamilie stadig produserer nye advokater, skuespillere avler nye skuespillere, eller bønder nye bønder. Men hvorfor overraskes vi da over at familier med sosiale problemer reproduserer det samme? Eller at familier med innvandrerbakgrunn helst vil holde sine barn innefor sin egen referanseramme? Burde ikke dette snarere gjøre oss oppmerksomme på at identitet skapes i et sosialt rom?

Det er grunn til å spørre seg hvorfor spørsmålet om klasse så til de grader er borte fra samfunnsdebatten. Hva tjener denne underkjennelsen av klasseforskjeller til? En ting er at et fokus på klasse vil synliggjøre forskjeller innad i den norske kulturen som virker destabiliserende i forhold til vår likhetsmyte. Men et tilsvarende fokus på innvandrerkulturer vil også bidra til å komplisere vårt entydige bilde av innvandrere som en enhetlig gruppe. Likevel vil vi sannsynligvis tjene mer enn vi taper på et slikt klassefokus. For det første vil vi la enkeltindividene fremstå som mer hele mennesker fordi en større del av deres bestemte erfaringsgrunnlag da får komme til uttrykk. For det andre – og det er langt viktigere – vil det åpne seg nye rom for å håndtere de spesifikke problemer disse individene befinner seg i.

Kilde: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20030221/ARKIV/302210303&SearchID=73207469790697