av Hadia Tajik, Dagbladet, 27.12.2000


Ghettoen i Bygde-Norge

Politikerne snakker ofte om ghettoen i Oslo (les: svartingstrøket på Grønland og Tøyen, med alle de rare fruktene som ikke har navn), og om hvor farlig det hvis våre nye landsmenn blir boende slik uten mulighet til å sosialisere seg med etnisk norske (les: potitstrøket i Tigerstaden inkludert Stortingsbygningen, minus Oslo S og Oslo City).

Jeg skjønner egentlig ganske godt hva de mener, for jeg bor i en ghetto. Rundt meg bor det bare personer med én etnisk tilhørighet - og i følge professorfolket er dette veldig farlig. Tendensene her er veldig tydelige, kanskje spesielt med hensyn til den yngre generasjonen. Jepp, de samler seg i små gjenger og lusker rundt i gatene mens de prater på morsmålet sitt. Dessuten hender det at jeg kan kjenne en karakteristisk eim av ånden deres når de prater. La meg se … hvordan skal jeg definere den? Kanskje jeg bare skal si det rett ut? Det lukter poteter.

Jeg bor i lille Bjørheimsbygd som ligger utenfor Tau, som ligger utenfor Jørpeland, som ligger utenfor Stavanger. Fem hundre mennesker bor det her - og sikkert dobbelt så mange kuer. Foreldrene mine parkerte her for sytten år siden, og her ble de boende. Med all respekt: det er et kjempeflott sted å vokse opp på.

Likevel er det litt spesielt å bo på en så liten plass. For de som ikke har parabol er vel det ultimate høydepunktet om våren, når oksene får muligheten til å "integrere" seg med kuene ute på jordet. Hva skal en anstendig, muslimsk jomfru gjøre da? Holde seg for øynene og håpe at det går … over?

Ja, ja. Her er det i hvert fall ingen som vil reagere hvis jeg gifter meg med fetteren min. For her i Bjørheimbygd er stort sett alle i slekt, på den ene eller andre måten. Vi er rett og slett en eneste diger Storfamilie. Og det var jo greit for foreldrene mine som kom rett fra den pakistanske storfamilien til den norske. Eller ikke rett fra Pakistan da, men mer sånn via Stavanger. De bodde i oljehovedstaden i ni år, men søkte seg mer til et sted som hadde en "ære og skam" mentalitet som de kunne identifisere seg med. Så de havna i Bjørheimsbygd til slutt.

Foreldrene mine var de første svartingene som flyttet til bygda, og fikk derfor ganske mye oppmerksomhet. Storfamilien gjorde sitt aller beste for å passe på de nye maskotene sine. Og siden de aller fleste er av den oppfatning at muslinger stort sett holder seg hjemme og produserer perler, er det fremdeles folk som reagerer på skjørtelengden min. Og på frekkhetene mine. Og på den syke humoren min. Og på at jeg klarer å uttale ø-en, uten at det høres ut som et tvangsekteskap mellom en "u" og en "o".

Jeg mener at både jeg og broren min har blitt gode, muslimske nordmenn og at noe av grunnen til det ligger i nettopp det faktum at vi har vokst opp i Bjørheimsbygd. Samtidig vil jeg påstå at sambygdingene våre har fått brukbar innsikt i hva "flerkulturell" egentlig betyr, ved å ha noen svartinger boende her.

Det som er litt morsomt er at folk flest er av den oppfatning at det ikke bor noen svartinger utenfor Oslo. Som om hele innvandrerbefolkningen er bosatt på Grønland og Tøyen og bruker fritiden sin til å rane gamle damer og 7eleven-butikker.

Når jeg reiser til hovedstaden undres folk over dialekten min. "Se, der er hun stanerjenta som skarrer på r-ene!" De behandler meg som om jeg skulle være et eksotisk vesen fra en annen planet. Mørk i huden, hvit i hjertet og med nynorsk som talemål, tripper jeg bortover gata på de nykjøpte platåskoene mine. Og det er nettopp det som er så deilig; Å bryte med mønsteret, og det generelle bildet folk har av svartinger.

Så jeg foreslår: Send A-gjengen til bygda og lær dem å melke kuer. Det gir sjelen ro. B-gjengen kommer sannsynligvis til å dø av kjedsomhet, og dermed er gjengproblematikken i hovedstaden løst.

Professorfolket og politikerne må slutte å sette ting opp mot hverandre og heller lære seg å sette dem i perspektiv.

La meg få lov til å utdype det jeg begynte med: folk som bor i bygde-Norge lever med et vindu mot verden (TV-en) og et vindu mot naboen (bygdedyret ser deg). Hvis de fortsette å bli boende slik uten andre impulser fra den internasjonale verdenen enn den siste låta fra Britney Spears dunkende i den lokale fritidsklubben, eller ønsket om en "coffe-shop" i nabolaget, kan de komme til å bli skadelidende. Norge har ikke tenkt å bli mindre internasjonal, svartingene har ikke tenkt å slutte å bosette seg på Grønland, og jo før man innser det jo bedre.

Ghettoen i Oslo er kanskje det siste myndighetene bør bekymre seg om. Ghettoen i bygde-Norge kan komme til å bli farlig. Det er ikke bare svartingene som skal integrere seg, det er norskingene også. Jeg og familien min har lært mye ved å bo her, og jeg vil være litt småfrekk og påstå at bygdefolket også har lært mye av å ha oss boende.

Tidligere har flere uttalt at nordmenn tenker for sort/hvitt. Jeg vil påstå at det ikke er tilfellet, for de tenker faktisk i hele fargeskalaen. Men problemets kjerne ligger i de inntrykkene de ble sittende igjen med etter TV-programmer med et sensasjonsbudskap. Folk er da ikke dumme heller, men med bare ensidig informasjon å forholde seg til har de ingen forutsetning for å se helheten. Har man derimot en mørkhudet nabo som spiser komler og saltkjøtt til middag, prater norsk med barna sine - og er ellers ytterst normal - vil den fiktive kulturbarrieren professorfolket har skapt ved å analysere ting i hjel, forsvinne etter hvert.




Teksten er lagt ut med tillatelse fra forfatteren.

se også Hadia Tajik's hjemmeside




gå tilbake til tekstene
Minoritetsungdom - Kult og være ung og eksotisk?
Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?