av Hadia Tajik, Samora nr 1, januar 2000


Kjære dagbok,

det er egentlig rare greier dette her. Det med identitetskrise og sånn som alle prater om. Jeg skjønte det ikke selv før for et par år siden.

Asså, det hele begynte med at jeg snubla inn i tenårene med et brak, og slamra døra i ansiktet på de forvirra foreldrene mine. Så vrælte jeg av mine lungers fulle kraft fordi foreldrene mine var så håpløse og ikke skjønte noen ting. De pressa frem "søte jenta har blitt et monster", mens jeg bare tordnet og gikk ut.

Men så skjønte jeg etter hvert at det var noen sånne fysiologiske forandringer (Nei, jeg veit ikke hva det er, jeg har bare lært at det heter det), i kroppen min som gjorde at jeg følte meg så rar i huet. En mengde hormoner løp om kapp rundt i kroppen min og kvisene spratt ufortrødent ut. Jeg fant ut at jeg ville bleike meg noen striper i håret, og vurderte å ta piercing (ta det rolig mamma. Det ble ikke noe av). Sånn gikk jeg en stund, mens jeg tenkte at "livet suger" og "skolen er kjedelig".

Men så fant jeg ut at sannheten var verre enn som så. Asså, jeg - Hadia Tajik fra Stavanger - var en sånn andregenerasjons greie som ikke hadde hatt noen identitetskrise. Jeg hadde ikke låst meg inne på rommet mitt med bilder fra Pakistan og Norge og prøvd å finne ut hvor jeg hørt hjemme. Jeg hadde ikke fått noe ultimatum i fanget om "enten Norge eller Pakistan". Jeg hadde rett og slett ikke gjennomgått dette balansenummeret alle prata om.

Fort, fort, fort - jeg måtte skynde meg å få en identitetskrise. Lærerne sa det var normalt, forfatterne skrev om det hele tiden, professorer pekte på det som en utfordring, - men herregud! Jeg hadde jo ikke opplevd det!

Det måtte definitivt være noe galt med meg. Så jeg satte meg ned og tenkte over saken. Tenkte lenge (så lenge at jeg hadde vondt i huet i mange dager etterpå). Jeg funderte over hvor i all verden disse følelsene alle forventa at jeg skulle ha, egentlig var. Voksne sitter ofte med kaffekoppen i hånda og mimrer over ungdomstida foran barna sine. Men vi har vel en nokså selektiv hukommelse alle sammen. Den nypubertale usikkerheten som slo innover dem i tenårene er som luket bort. De husker bare det første kysset, og første gang en gutt (eller jente) ba dem ut på kino. Sånne patetiske greier.

Men det er ikke bare det tenårene handler om, er det vel? For jeg satt der (lenge, lenge) med den opprivende skyldfølelsen i brystkassa og pirka i maten. Jeg var en forræder. En liten quisling. Jeg snudde ryggen til mine egne. Nå var det på tide å få denne identitetskrisen som alle andregenerasjons innvandrere visstnok skulle få.

Men jeg fikk den ikke.

Jeg trygla og bad, og sørget for å være skikkelig deprimert i perioder. I håp om at jeg skulle få en identitetskrise. Men det funka ikke.

"Det er nok vanskelig for deg nå, Hadia", sa læreren min forståelsesfull. "Men det er helt normalt å stille seg disse spørsmålene, om hvor man kommer fra og hva man gjør her og sånn".

Jeg nikket pliktskyldig, og sørget for å presse frem noen "Ja-er" og "Hmm-er" med jevne mellomrom for å virke interessert, før jeg skyndte meg videre for å nå igjen venninna mi. "Barn av innvandrere har ofte problemer med å velge hva de vil ta til seg som en del av sin kultur", sa en professor med runde briller fra den firkanta TV-boksen.

"Jeg følte meg skikkelig splitta", forkynte en ung, krøllete forfatter med mørk hud.

"Andregenerasjonen spør ofte hva de i grunnen gjør her, og lurer på hvor de egentlig hører hjemme", fastslo helsesøster, mens jeg kikka på dem alle sammen i tur og orden og prøvde å fordøye det de hadde sagt.

Etter en stund konkluderte jeg med at de helt sikkert hadde rett. Asså, det var jo vanskelig å stå med én fot i hver kultur. Dessuten så passa jeg vel egentlig ikke så veldig godt inn i det norske samfunnet. For jeg hadde jo mørk hud og sånn, ikke sant? Og når vi likegodt var inne på det; jeg måtte jo ha det ekstra vanskelig siden besteforeldrene mine var fra Iran og Afghanistan, og siden jeg hadde røtter i Tyrkia og på toppen av det hele het Tajik til etternavn (en kamerat av meg foreslo en gang at jeg skulle åpne en restaurant: - "Den norsk-pakistansk-iransk-afghanske restauranten").

Så da gikk jeg like gjerne inn på rommet mitt og gråt en skvett. For jeg var en andregenerasjons innvandrer, og jeg hadde en identitetskrise.
Dessuten så gikk jeg bare og venta på at det skulle oppstå en kulturkollisjon mellom meg og foreldrene mine snart. Det var jo en del av pakka det, ikke sant?

Men du, asså, ikke for å bryte sånn tvert av, - men jeg har ikke tid til mer. Mamma roper på meg. Jeg må stikke nå. Vi skrives senere, ok?

Ciao.

Din Hadia.




Teksten er lagt ut med tillatelse fra forfatteren.

se også Hadia Tajik's hjemmeside




gå tilbake til tekstene
Minoritetsungdom - Kult og være ung og eksotisk?
Hva er kultur? Hvordan takle fremmed kultur?