Hvor flinke er nordmenn?

Publisert i Utrop 1/2007

Østnorske innvandrere i Troms giftet seg med slektninger og praktiserte hente-ekteskap i over hundre år. Ikke bare når de migrerer til Spania trives nordmenn best blant “sine egne”. Hva kan vi lære av dette?

Studier om integrering av ikke-norske innvandrere i Norge finnes det tusenvis av. Derfor er det gledelig at det i det siste har dukket opp forskning om nordmenns integrasjonsevne når de flytter til utlandet – for eksempel til Spania.

Ifølge antropolog Cecilie Skjerdal som studerte europeiske innvandrere i Spania skal det være rundt 20 000 fastboende nordmenn i Spania, minst 130 000 eier bolig der. Spania virker som en forlengelse av Norge: Frp har dannet lokallag i Alfaz del Pi og Torrevieja og også Arbeiderpartiet har vurdert å drive valgkamp der.

Både avisoppslag og forskning tyder på at nordmenn har mye til felles med tyskere, tyrkere og pakistanere: De legger stor vekt på å vedlikeholde kontakten med landsmenn og det de oppfatter som “sin kultur”. I den lille landsbyen Arguineguin på Gran Cararia der det ifølge avisa Gjengangeren bor 5000 nordmenn, kan norske innvandrere se norske tv-programmer, besøke den norske Sjømannskirken og sende barna til den Norske skolen.

Norske ghettoer?

Et nettsøk avslører at de har flere norske lokalaviser (f.eks www.arguineguin.info) der vi ser annonser for en norsk lege med domenet www.norsklege.com (”tilbyr vanlige legetjenester, slik som man er vant hjemme i Norge”) og en norsk brudeservice (”Sjømannskirken i Arguineguin er det stedet utenfor Norge som vier flest nordmenn”). Nordmennene har dannet sine egne innvandrerorganisasjoner, blant annet Norskeklubben.

Hvordan er så forholdet til spanjolene? Det fins sikkert store variasjoner, men både journalister og forskere påpeker at nordmennene har en tendens til å omgåes mest med sine landsmenn: “De færreste nordmenn deltar i det lokale samfunnet, og samtaler avslører at knapt noen har nære venner blant lokalbefolkningen”, skriver antropolog Cecile Skjerdal i en kronikk i Aftenposten.

En grunn er språket: De færreste nordmenn er flink i spansk. Carl Ivar Hagen forsvarte i fjor nordmennenes dårlige språkkunnskaper. På et møte i i Alfaz del Pi sa han: – Innvandrere i Norge må lære seg norsk. Det samme bør spanjoler i Spania gjøre hvis de vil jobbe med nordmenn i Spania. Det er faktisk allerede slik at det er heller spanjolene som lærer innvandrernes språk enn omvendt, skriver Skjerdal i sin hovedoppgave. I Torrox Costa bor det mange tyskere som også etter over 20 år i landet ikke snakker spansk (kun 2.6% snakker flytende spansk). Derfor har mange spanjoler begynt å pugge tysk.

Føler seg overlegen

Men manglende språkkunnskaper forklarer langt fra alt. Skjerdal kunne bekrefte tidligere funn fra den spanske antropologen Medina Baena: Isolasjonen er frivillig og i mange tilfeller et bevisst valg. Mange av disse frivillige europeiske innvandrerne ser seg som kulturelt overlegen og ser ned på lokalbefolkningen: “En kan jo bare snakke med været om dem”, sa en innvandrer som faktisk snakker spansk flytende.

“Nordmenn”, skriver også Solfrid Spachmo i sin reportasje i Drammens Tidende, “tror at norsk er synonymt med kvalitet, og velger bort det spanske fordi de tror det er mindreverdig. Det gjør at de heller går på norsk bar og spiser fiskekaker med kålstuing.”

Det er vel slik at en av og til lengter etter det kjente i nye omgivelser og at det gir trygghet? Ingunn Skjerve studerte norske innvandrerkvinner i Dubai og påpeker i et intervju med forskningsmagasinet Kilden at istedetfor å integrere seg og lære arabisk, fokuserer de norske kvinnene på norsk kultur:

– De fleste sa at det var først når de flyttet utenlands, at de hadde innsett hvor viktig det var for dem å være norske. Flere sa de først hadde lært seg å lage tradisjonelle retter som fårikål, raspeball og kjøttkaker i brun saus etter at de kom til Dubai.

Døler: Nordmenn som innvandrere i Norge

Men trangen til å ta vare på det kjente er ikke bare tilstede når en flytter til utlandet, får vi vite i en fascinerende 16 år gammel hovedoppgave som nettopp er blitt digitalisert og publisert i MUNIN, det digitale arkivet til Universitet i Tromsø. Antropolog Vibeke Bårdsdatter Bårnes viser at østnorske innvandrere i Indre Troms (som kalles “døler”) har beholdt mye av sin egenart, sin dialekt, sine mattradisjoner og byggeskikker siden de kom dit for over 200 år siden. Turistkontorene og kommunene Målselv og Bardu skryter av dølakulturen på nettsidene sine.

Dølene er etterkommere av innvandrere fra Gudbrandsdalen og Nordøsterdalen som i slutten av 1700-tallet ble rekruttert av myndighetene for å dyrke jord og befolke strategisk viktige grenseområder. Hele familier og bygder migrerte nordover.

Å bevare “dølablodet ublandet”

De første generasjoner utgjorde et lukket samfunn uten mye kontakt med den nordnorske kystbefolkningen. Det kan synes som om de la vekt på å bevare “dølablodet ublandet”, skriver antropologen. Dølene har praktisert “henteekteskap”: “Det hendte at sønner til de eldste kolonistene reiste ens ærend til Tynset eller Alvdal for å hente seg en bedre halvdel”, står det i bygdeboka fra 1950. Søskenbarn- og tremenningsgifte var svært vanlig. I en slektsgruppe har denne ekteskapspraksisen fram til nålevende generasjoner (1991) ført til at kvinner ikke har behøvd å skifte etternavn ved giftermål, fordi mannens etternavn var identisk med konas pikenavn, skriver hun.

Og selv om det etterhvert ble mindre strenge regler for valg av partnere, har praksisen med å gifte seg med folk av “dølaætt”, og ofte med slektninger, holdt seg helt opp til nålevende generasjoner. Slektens betydning er fortsatt stor: Det arrangeres stadig slektstreff og slektsreiser til Østerdalen eller Gudbrandsdalen, skriver hun.

Som hos nordmennene i Spania har også denne isoleringen vært frivillig og henger dels sammen med dølenes selvbilde. De ser seg som representanter for “norskhet” innen omgivelser med en mer tvetydig etnisk karakter (mange kvener og samer blant nordlendinger) og som etterkommere av spesielt dyktige arbeidssomme folk. Antropologen har støtt på uttalelser både fra kystbefolkninga og dølene selv som tyder på at dølene har følt at de kulturelt og moralsk har stått på et “høgere plan” enn kystbefolkningen.

– Men kanskje kan vi se det også slik at folk med en relativt kort historie på et nytt område har et spesielt behov for å befeste sine røtter og bevisstgjøre sin egenart vis a vis omverden, undres antropologen. Dette fenomenet kan vi jo også registrere hos norsk-amerikanere.

LES MER:

  • Vibeke Bårdsdatter Bårnes (1991): Dølakultur som delkultur. Kontinuitet og endring hos ei østnorsk innvandrerbefolkning i Indre Troms
    Hovedoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Tromsø
  • Cecilie Skjerdal (2005): Pan Pa’Hoy – Hambre pa’ manana. On processes of change in an agricultural village on Costa del Sol
    Hovedoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Oslo
  • – Nordmenn tar jobbene fra oss
    Et stort antall nordmenn på Gran Canaria jobber svart. Trygdede kjører piratdrosje og tar jobbene fra lokal-befolkningen (Aftenposten, 7.12.08)
  • Cecilie Skjerdal: Hus i Spania: Medaljens bakside
    Ferie og hus i Spania og andre land ved Middelhavet har i årtier utløst en folkevandring mot solen av nordmenn og andre nordeuropeere. Dette har samtidig skapt et jordskjelv i lokalsamfunnet. Gode penger, og en medalje som har sin bakside (Aftenposten, 17.09.05)
  • Norske kvinner i Dubai
    Når mannen får jobb i Dubai, følger ektefelle og barn med. Men hva fyller norske kvinner hverdagen med når de reiser ut med mann og familie? Sosialantropolog Ingunn Skjerve har intervjuet disse kvinnene om blant annet sjømannskirka, shopping og selvstendighet (Kilden, 13.12.2005)
  • Når nordmenn er innvandrere
    Mange nordmenn i Paris velger det beste av verdier og normer de kjenner fra Norge og det beste fra kulturen de finner i Paris. De gjør til en viss grad valg i forhold til hva de vil tilpasse seg til, skriver sosialantropolog Marit Lønningen i hovedoppgaven sin ved Universitetet i Bergen (egen tekst, 25.3.03)
  • Nordmenn i Spania vil ha det på norsk
    Nordmenn på den spanske solkysten har skapt seg et samfunn i samfunnet. Mange har bodd her i mange år uten å kunne et ord spansk. Og det trenger de heller ikke. Norsk holder lenge (Drammens Tidende, 17.3.03)
  • Klimaflyktning fra Horten symptomfri i Syden
    Vi treffer pensjonert Hortenslærer Edna Proet Høst (66) i Los Canarios Uno på vulkanøya Gran Canary. I den eldste bebyggelsen på øyas sørvestspiss tilbringer hun sju måneder i året. Hun er uføretrygdet, og én av 5.000 nordmenn som omtrent har kolonisert den lille landsbyen Arguineguin (Gjengangeren, 9.12.06)
  • Señora Noruega – et norsk ansvar?
    Spanianordmannen har høy alder, god utdannelse, går på medisin, snakker dårlig spansk, drikker alkohol fem dager i uken, kan av og til føle seg ensom. Et ansvar for velferdsstaten Norge? (Aftenposten, 24.02.05)
  • Norgestinget – Et parlament for utenlandsboende nordmenn?
    Nordmanns-Forbundet har gjennom snart ett hundre år arbeidet for å opprettholde kontakten mellom Norge og utenlandsboende nordmenn. Vi vurderer nå om vi – etter finsk modell – skal opprette et eget ”parlament” for denne gruppen (Nordmannsforbundet)
  • Eksotisk norsk kultur: St. Lucia-feiring i USA
    Sosialantropologistudent Mona Rekve visste lite om Kitsap County utenfor Seattle i USA. Hun skulle gå på feltarbeid der for å studere hvordan lokalavisa formidler nyheter. Lite ante hun at hun var i ferd med å entre en komprimert utgave av Skandinavia (antropologi.info, 21.12.05)
  • Et lite stykke Norge i USA
    Jeg har hatt noen underlige jobber i mitt liv, men ikke engang konsultasjon av spådamer på teletorg kan måle seg med sommeren jeg tilbrakte på norskleir for amerikanske barn i Minnesota (Tonje Brustuen, spaltet.net, 3.8.06)
  • Nå kommer dølene
    Lørdag inntar Dølakoret fra Øverbygd i Målselv for over 20. året på rad Stortorget i Tromsø for å spre juleglede, dølakultur og å fôre sultne byfolk med dølabakst (Nordlys, 6.12.06)
  • Varmende NM-åpning
    BARDUFOSS: I løpet av 20 minutter var det gjort. Med komprimert dølakultur, joik og taler slo arrangørene til med vakker og varmende åpning av NM på ski 2004 (Fremover, 28.1.04)
  • Sterkt, ungt og gripende
    BARDU: Musikalen «Reisen til Bardu» er en suksess for elevene fra ungdomsskolen i Stor-Elvdal, og et unikt samarbeid med kollegene i Bardu. Selv om ikke alle forventningene blir oppfylt, og noen lengter hjem, er det nok bra i Bardudalen, men hjertet mitt hører til Østerdalen, synges det i musikalen (Fremover, 3.10.03)

  • Derfor lykkes iranerne bedre i USA – antropolog forklarer
    I Los Angeles har iranerne dannet egne “communities”, bla. et området som blir kalt Irangeles eller Tehrangeles som er et viktig ressurs for iranerne i integrasjonsprosessen (antropologi.info, 20.4.05)

Noen nettsider for norske migranter i utlandet (kun et utvalg)

2 Comments

Antje January 26, 2007 Reply

Darf ich fragen wie lange Du nun in Norwegen lebst? Ich habe den Weg nicht so ganz erkannt, meine beste Freundin ist Ärztin und will nach Norwegen ziehen, bei der googelei bin ich auf Deinen blog gestossen!

lorenz January 27, 2007 Reply

Bin hier seit Mai 2001, hatte hier davor schon mehrere Sommerjobs und ein Jahr an der Uni Tromsø

Leave a Reply