Konkurranse viktigere enn mangfold?

Nå skjer det igjen: Som hvert år når statsbudsjettet diskuteres går høyrekreftene til angrep mot den statlige pressestøtten. Hvis de får igjennom ennå større kutt enn tidligere kommer det norske medielandskapet til å bli ennå mer ensrettet enn det allerede er.

Kriminalitet, misunnelse, sex, kjendiser, katastrofer og Norge ueber alles: Det er det norske dagsaviser skriver om. Mens du hører om alle som har gått seg vill på fjellet, må du lete lenger etter politisk bakgrunnstoff, med et betinget unntak av Aftenposten. Da Berlinmuren falt i 1989 handlet Dagbladets førsteside om en eller annen kjedissak. I en liten bortgjemt boks sto det “Muren falt”.

Den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger analyserte norske aviser i en måned ifjor høst og resultatet publiserte han i Samtiden 1/2002:

“Uansett om de står til venstre eller høyre politisk, bor i store eller små byer, skriver bokmål eller nynorsk – alle utgivere, redaktører, journalister og markedsførere er tydeligvis enige på ett punkt: at det ville være upatriotisk å anta at den norske leser kunne interessere seg for noe som skjer utenfor landets grenser.”

At det norske markedet var for liten for å unne seg egne korrespondenter i utlandet motbeviste han med eksemplet Sveits som faktisk har færre potensielle avislesere på ett språk (tysk) enn Norge men noen av de beste aviser i Europa.

De fleste norske mediefolk avfeide kritikken og mente at Enzensberger ikke forstår norsk journalistikk og at det er en global trend at utenriksstoff blir nedprioritert. Avisene er blitt kommersielle og serverer det som de tror leserne vil ha – og det er de nære tingene.

Filosof Stefan Snævar mente i et innlegg i Morgenbladet at Enzensberger faktisk var for snill mot den norske pressen:

“Han tar for eksempel ikke opp det faktum at det har skjedd en politisk ensretting i pressen i de sist ti-femten årene. Den tiden er forbi da norske journalister var fargerike, halvstuderte røvere med sine meningers mot og pjolter i den ene hånden ved baren på Tostrup. I dag drikker de gulrotjuice, går i helsestudio og mener stort sett det samme.”

Hvis du vil høre andre stemmer og nye synspunkter må du ty til avisene som Morgenbladet, Nationen, Vårt Land, Klassekampen, Dag og Tid og til en viss grad Dagsavisen. Det er disse avisene pressestøtten retter seg mot først og fremst, det er de som gjelder som “spesielt verneverdige” fordi de representerer mangfold. Disse såkalte menings- og de nr2-avisene ville dø hvis pressestøtten fjernes. For de mindre lokalavisene er støtten ikke like viktig. Ifjor fikk 126 aviser en direkte pressestøtte på totalt 177 millioner kroner. Momsfritak for salg av avisabonnement var den største delen og utgjorde 1,019 milliarder kroner i 1999. 1969 ble pressestøtten innført for å motvirke avisdøden som herjet i nabolandene. Målet var å “opprettholde en differensert dagspresse” og verne om ytringsfriheten som “forutsetning for et levende folkestyre”.

Mediene er blitt – som de politiske partiene – mer og mer populistiske: Det er ikke lenger viktig å forfekte idealer eller ideologier men å selge flest mulig aviser. Og det er denne utviklingen Fremskrittspartiet og Høyre vil framskynde med avviklingen av pressestøtten: Aviser og tidskrifter skal konkurrere på lik linje uten statsstøtte, står det i Frp’s partiprogram. Det ikke er Stortingets eller statens oppgave å blande seg inn i hvordan pressemønsteret utvikles, mener Høyre. Direkte støtte til enkelte aviser virker konkurransevridende, mener en annen motstander av pressestøtten, Halvor Stenstadvold, direktør av mediekonsernen Orkla (!).

Det er først og fremst ideologiske, neoliberale grunner som føres fram mot pressestøtten idag. Da pressestøtten i sin tid ble innført var det viktigste motargumentet at det ville føre til en økonomisk avhengighet av staten som ville undergrave pressens frie stilling. Imidlertid måtte medieverden innrømme at ytringsfriheten og meningsmangfoldet er avhengig av statlig innvirkning. Ikke alt kan utsettes markedets lover og luner.

:LES MER:

Leave a Reply