Mellom 15 og 20% av flyktningene som kommer til Norge har vært utsatt for tortur. Mange flyktninger er traumatiserte. For å komme seg videre, trenger de struktur, de må gjenvinne kontroll over eget liv. Men norsk flyktningpolitikk og organiseringen av hjelpeapparatet legger hindringer i veien for at disse behovene kan fylles. Det skriver Marit Borchgrevink fra Psykososialt senter for flyktninger i Oslo.
En hindring er uvitenhet. Ansatte på mottak og flyktningkontorer, skriver hun, har ikke alltid nok kunnskap om psykiske plager. Flyktningen blir stemplet som “vanskelig” istedenfor som hjelpetrengende. Det lite fleksible regelverket gjør ikke saken bedre.
Ifølge flere forskere er tiden i mottak en av de tøffeste periodene som flyktningene har opplever; Det er slitsomt å vente i usikkerhet på svaret av asylsøknaden. Noen opplever livet på mottaket og møtet med byråkratiet som nærmest torturlignende. De fleste får ikke flyktningestatus og føler seg krenket over at deres kamp og lidelse ikke blir anerkjent. Torturofre som lever i eksil har ofte de største plagene: Mareritt og gjenopplevelser, alvorlige søvnforstyrrelser, kronisk angst og depresjon, aggresjonsproblemer, svikt i hukommelse og konsentrasjon, forandring i identitetsopplevelse, opplevelse av tomhet og meningsløshet, mistillit til andre mennesker, kronisk påvaktholdning. I tillegg kommer de fysiske plagene.
Solveig Dahl nevner et eksempel der et torturoffer – en tidligere sykepleier – søkte om økonomisk støtte for å gå på kurs og ta tilleggseksamenen slik at han kunne bli godkjent sykepleier i Norge. På sosialkontoret fikk han høre at regelverket ikke gir anledning til sosialhjelp under utdanning. Han fikk råd om å ta kvelds- og nattvakter i tillegg til heltidsstudiet. En sunn frisk norsk ungdom ville tatt et slikt svar med ro og funnet en løsning, skriver Dahl. Men for denne mannen ble det et umenneskelig krav, saksbehandleren ble en umenneskelig torturist. Mannen brøt sammen og ble innlagt i psykiatrisk avdeling. Hun forteller også om et annet torturoffer som bryter sammen i den tungvinte prosessen i en familiegjenforeningssak.
Eksilsituasjonen innebærer tvang, en føler seg isolert, til dels umyndiggjort, en har liten påvirkningsmulighet over eget liv og framtid, er fratatt kontroll. Enkelte ganger forsøker flyktninger å ta tilbake kontroll på desperate måter, for eksempel ved å nekte å bo i de husene som er tiltenkt dem. Det kan være et uttrykk for fortvilelse over situasjonen.
Hva må endres slik at flyktningene kan gjenvinne kontroll? Marit Borchgrevink krever en kortere ventetid på behandling av søknader og en del tiltak som allerede er implementert i mange kommunale introduksjonsprogrammer (individuelt tilrettelagt undervisning og kvalifiseringsplaner etc). Dagens mottakssystem må erstattes med et desentralisert system der flyktningene har vanlige egne boliger. I mottakene bør det ansettes flere med barne-, helse- og/eller helsefaglig utdannelse. Og det bør være bedre opplæring av mottaks- og helsepersonell og kommunalt ansatte om psykososiale faktorer. For å hjelpe folk til å få bedre tilgang til egne helingsmekanismer, er det viktig å legge til rette for lek, kreativ utfoldelse og ritualer. Barn som er traumatiserte , trenger først å fremst å gjenvinne lekeevnen. Det er viktig å kunne føle en kontinuitet i livet, oppleve glede, fellesskap og aksept for sin kulturelle bakgrunn.
LES MER:
Marit Borchgrevink i : Fra asken til ilden eller ny livskraft? Flyktningers psykiske helse og norsk politikk og praksis (Linjer 2/2001)
Solveig Dahl: Torturoverlevere i Norge (Linjer 1/2000)
Eksilet – skjebne eller mulighet? (Det er hardt for nordmenn å forstå at den trygge havn vi tilbyr flyktninger, kan bli så vanskelig å leve i – Sverre Varvin i Aftenposten, 8.1.04)
Kommunene vegrer seg: Frykter psykisk syke flyktninger (Det blir stadig vanskeligere å få kommunene til å ta imot flyktninger med psykiske lidelser. Samtidig kuttes det på flere kanter i tilbudet til psykisk syke flyktninger – Psykiskhelse.no, 16.12.03)
OBS!:
Psykososialt senter for flyktninger ble lagt ned 1.1.2004 og ble til Seksjon for flyktninghelse og tvungen migrasjon ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.