lorenzk.com
norsk | deutsch | english

Med Forsvaret som forbilde

Date posted: February 22nd, 2003 Last modified: February 27, 2009

Om boka Norge i svart, hvitt og brunt av Kadafi Zaman. Oslo: Aschehoug, 1999

Lurer du på hva integrering er for noe? Ta en titt på Forsvaret. De har ikke bare skjønt hva integrering er, men setter denne kunnskapen også ut i praksis. Det skriver Kadafi Zaman i boka “Norge i svart, hvitt og brunt” som kom ut i 1999.

Zaman er født i Norge, foreldrene i Pakistan. Ett år tjente han i militæret. I Forsvaret, skriver han, får alle den samme kjeften og den samme rosen. Alle blir behandlet likt. Og det liker Zaman. Nøkkelordene er tillit og respekt: “Laget er fullkomment når alle gjør sitt og når tilliten er gjensidig. Innvandreren er kanskje ikke lagføreren, men selv bakerste mann må vises respekt. Dette er militær tenkning og bedre integreringspolitikk finner jeg ikke”, skriver Zaman og mener at “doktrinen om at alle, uansett hudfarge og religion er et team, bør spres til alle samfunnsplan.”

Respekterer en hverandre, vil en føle tilhørighet og lojalitet overfor sitt nye land: “Det er det som er integrering, at en er jøde, sikh, muslim eller hindu, men føler seg som en norsk borger. Vi alle må skape følelsen av alt som angår Norge, angår oss, enten vi er svarte, hvite eller gule.”

Men det er ifølge Zaman fortsatt en lang vei å gå. Mange nordmenn lider av fremmedfrykt som for ham er ikke noe annet enn “tilslørt og velkledd rasisme”. Nordmenn ser på seg som overlegen og har bestemt på forhånd hva som er det beste i livet. Denne ideologien skaper grobunn for fordommer og nedlatende holdninger.

Kommunene blokkerer integrering

Skarp kritikk retter Zaman mot kommunene og de politiske partiene. Kommunen ser han som et stort hinder i integreringsprosessen. En er flink til å danne mødregrupper, men når det gjelder å gi en tillatelse til å bygge en moskee er plutselig vernet av dyrelivet i Drammen sentrum viktigere. Mange gode ideer og forslag blir aldri virkelighet.

Han har selv jobbet noen måneder som integreringskonsulent og opplevde at han og kollegene sine (“ordentlige, engasjerte sjeler”) stadig vekk ble stoppet av den høyere administrative ledelsen: “Frykten for politikerne i administrasjonen er enestående, likedan lojaliteten i hierarkiet. Det beste er derfor å ikke vekke politikernes oppmerksomhet, samtidig som en kan roe dem ned med billige alibitiltak. Med det mener jeg: Mødregrupper, trimgrupper, sykurs og trolldeig-seminarer.”

Hvor ble det av solidariteten i Ap?

Arbeiderpartiet trenger et internt oppgjør, mener Zaman som har vært aktiv i Ap i flere år. Han mistenker at mange i Ap, spesielt “fotfolket som står på stands” er enige i mye av det som Carl I Hagen i Fremskrittspartiet sier. De trenger en omgang skolering, mener Zaman: “Deres frykt må overhales, og hvis de ikke skjønner at sosialdemokratiet er basert på nettopp frihet, solidaritet og likeverd, kan jeg ikke forstå hva de gjør i organisasjonen.” Han har også registrert stor skepsis mot innvandrere hos arbeidere på større tradisjonelle industriarbeidsplasser samt hos lavtlønnede som ser innvandreren som konkurrent. Dette er en sak som LO og NHO bør konsentrere seg mer på, skriver Zaman.

Fremskrittspartiet blir mer og mer populært – et parti som ikke bare er fremmedfientlig men samfunnsfientlig. Tvungen norskopplæring, fjerning av morsmål og kutt i støtte til muslimske foreninger er småsnacks i forhold til at for eksempel svangerskapspermisjonen, dagpenge-ordningen og barnehagestøtte skal fjernes, skriver han. “Hvis Frp misliker muslimer, så hater de resten av folket.”

Mange vrangforestillinger

Mye plass i boka bruker han for å rette feilaktige oppfatninger. At for eksempel de såkalte 2.generasjons-innvandrere (selv ser han seg som 1.generasjons nordmann) er kulturforvirret og lider av denne “ikke-vite-hvem-du-er opplevelsen”. De fleste har heller rolleproblemer og de skiller seg ikke merkbart ut fra de problemene norske ungdommer har.

Mange av vrangforestillingene handler om islam. Han mener forskjellene mellom islam og kristendom samt religionens rolle er overdrevet. Det som er viktig for mange er familien: “Gjør du noe godt, så er det ros til meg. Gjør du noe galt, er det ris til meg”, sa Zamans far. Islams kvinnesyn blir gjerne kritisert, mens det i Bibelen står at kvinnen er mannen underdaning. “Problemet har aldri vært religionen for den er det ingen som følger. Hadde Benazir Bhutto og Gro Harlem Brundtlandt fulgt sin respektive “tro”, ville ingen av dem hatt lederposisjoner i dag.”

Foreslår tiltak

Viktig er at innvandrere er bedre representert i offentlig forvaltning og i partiene. Skolene må ansette lærere med minoritetsbakgrunn. Han legger mye vekt på arbeid og utdanning i integreringsprosessen. Det er på disse områdene en kan vinne respekt. Noen som føler at de ikke er noe, vil prøve å hevde seg gjennom vold. Han foreslår bl.a. fond og stipender for å øke utdanningsnivået blant barn med norsk som annetspråk. Et veldig viktig tiltak er ifølge Zaman å overbevise foreldrene om at ekteskap bør skje etter at utdanningen er over.

På lang sikt er Zeman optimistisk: “Den framtidige nordmannen er annerledes. Han har gått på skole med tyrkere, har byttet ut kinamat med indisk tandoori chicken, han jobber sammen med en mørkhudet kvinne. Og det er ikke noe norsk fenomen.”

Boka er lettlest og en grei innføring i debatten om det flerkulturelle Norge. Og den er skrevet med autoritet. Boka er så bra på grunn av forfatterens bakgrunn: Vokst opp i Norge og engasjert i mange forskjellige miljøer, kjenner han det norske samfunnet like godt som det pakistanske. Kadafi Zaman ser utfordringene på “begge sider” – og det gjør ham troverdig og boka til interessant lesestoff både til de som er vennlig og mindre vennlig innstilt overfor mørkhudede.

:LES MER:

Flere anmeldelser av boka

Roald Helgheim: Norge i svart, kvitt og brunt (Dag og Tid, 7.10.1999)

Christopher Hals Gylseth: Frisk kollisjon (Dagbladet, 3.9.1999)

Ivar Bakke: Langsomt ble landet vårt eget (privat hjemmeside)

Ellers:

Kadafi Zamans blogg


No Comments »

No comments yet.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment

34 queries. 0.032 seconds. Powered by WordPress. Texts by Lorenz Khazaleh - Sitemap