Å skape et transnasjonalt fellesskap

En antropolog forsker på Attac-bevegelsen

Epost og internett gjør det enklere å opprette fellesskap som ikke stopper ved nasjonale grenser. Sosialantropolog Monica Sydgård Berntsen undersøkte ett av disse fellesskapene – den norske greinen av den transnasjonale bevegelsen for en rettferdig globalisering – Attac. Til tross for at Attac Norge er del av en global organisasjon, står typisk norske verdier som den norske likhetsideologien sterk.

Hovedoppgaven ATTAC Norway : an anthropological study of the Norwegian branch of a transnational social movement er en levende skildring av hvordan Attac som transnasjonal organisasjon oppleves av enkeltmennesker. Berntsen har samlet data på demonstrasjoner, på Verdens sosiale forum, på møter, på puben og mens hun hjalp til med å brette foldere. Det er en annen måte å forske på enn det sosiologer og statsvitere gjør, som ofte ser på studieobjektene sine gjennom en kikkert. En trenger flere sånne studier. Fordi det er som hun skriver at “much of the litterature on globalising processes lack empirical exemplification”.

Selv om når det gjelder språk, så nærmer hun seg enkelte ganger sosiologene: Spesielt de teoretiske delene er unødvendig tung å lese. Berntsen har nemlig lest mye postmoderne antropologi og har etter min mening overtatt språkbruken og teoriene litt for ukritisk. Oppgaven er best når hun stoler på seg selv som forsker og forteller oss om opplevelsene sine. Det er hun veldig flink til. Etter å ha lest oppgaven er det mye lettere å forstå hvorfor så mange unge mennesker har meldt seg inn i Attac – og ut igjen.

Grunnleggelsen av Attac

Hva er det som slår meg når jeg leser boka? At mange av spørsmålene som Attac sliter med nå, har vært oppe fra begynnelsen, spesielt konfliketene mellom de etablerte venstreideologene og de nye uorganiserte Attac-tilhengere.

Attac ble grunnlagt 1998 i Frankrike etter suksessrike protestaksjoner mot MAI-avtalen som skulle lette investeringer i andre land (utenlandske selskaper skulle ha de samme rettighetene som de lokale). Et transnasjonalt nettverk oppsto som baserte seg på elektronisk kommunikasjon. Den bidro til at Mai-avtalen ikke ble virkelighet. Det nye med protestbevegelsen var at det her møttes miljøer som tidligere ikke har hatt så mye kontakt med hverandre: bønder, akademikere, kommunister, kirkelige organisasjoner, miljøorganisasjoner. Det gjaldt også protestene mot den nyliberalistiske politikken i Frankrike som var viktige for grunnleggelsen av Attac nettopp der.

Forskjellige verdener : Uorganiserte mot organiserte, styret mot lokallagene…

Og det var nettopp dette mangfoldet som appellerte til mange. Mange av de nye medlemmene antropologen snakket med, meldte seg inn fordi Attac representerte noe grunnleggende nytt for dem: Aksjoner var viktigere enn ideologi, det dreidde seg mer om en uformelt nettverk enn en formell organisasjon. Gruppeidentiteten baserte seg på mangfold og ikke på likhet i den forstand at alle må være enige i alt. Og så var Attac noe transnasjonalt. De nye medlemmene har begynt å engasjere seg i Attac fordi de var opptatt av globale spørsmål. De var lei det tradisjonelle politiske arbeidet i partiene som var altfor mye nasjonalt orientert.

Men i Attacs første styre satt det først og fremst folk som allerede har vært engasjert i det politiske livet. De så seg som representanter for organisasjonene sine. Som Berntsen skriver, foregikk det en maktkamp mellom “allerede eksisterende norske ideologiske fellesskap”.

Forskjellene mellom interim-styret og lokallagene hun undersøkte (Attac Gamle Oslo og Attac Blindern) er interessante. I lokallagene la en vekt på en “minimal grunnkonsensus”. For aktivistene var det ikke det viktigste å representere organisasjonene sine. For å være attraktive for folk utenfra distanserte seg mange distanserte bevisst fra 70-tallets språkbruk. Et aktivt medlem i Attac Blindern og overbevist sosialist valgte ikke å bruke ordet “kapitalisme”. Han brukte heller “markedsliberalisme” fordi det er et ord alle kan enes om. Gruppeidentiteten baserte seg på mangfold. Mangfold var for mange selve betingelsen for å delta. De vil ikke bli tvunget til å ha de samme meninger om alt.

… men lokallagene var flinkere

Attac Blindern er – i postmodernistenes språkdrakt – “multivocal”: De tillater mange stemmer med forskjellige meninger. Men de er alle kritiske til nzliberalismen. Det er det viktigste. – På den måten kan den revolusjonære Nadia arbeide sammen med den reformistiske Ellen, skriver sosialantropologen.

Interimstyret derimot klarte ikke å skape en gruppefølelse. Her dominerte maktkampen mellom de forskjellige organisasjonene som vi kjenner fra det tradisjonelle politiske livet.

Et transnasjonalt “Vi”

Attac er for tiden den sterkest voksende bevegelsen. I 2002 fantes bevegelsen allerede i over 35 land på alle kontinenter. Det å være del av en internasjonal bevegelse har motivert mange til å engasjere seg for Attac. Berntsen skriver om en ny type fellesskapsfølelse som vokser fram – et “transnasjonalt vi”. På internasjonale demonstrasjoner og stormøter som Verdens sosiale forum blir den transnasjonale gruppefølelsen bekreftet og forsterket, fylt med følelser (“Vi er del av noe stort og globalt”). Berntsen beskriver at identiteten blir skapt gjennom fortellinger om en felles historie (Chiapas opprør, Seattle-demonstrasjoner etc) og en positiv avgrensning fra “significant others” som Verdensbanken og “finanseliten”: Attac presenterer seg som kreativ og ikke-voldelig.

Samtidig fremhever antropologen at Attac Norge ikke er en kopi av Attac internasjonalt. Det fins like mange lokale interpretasjoner av “Attac” som det fins lokallag. I Norge er spesielt likhetsideologien sterk. Det samme kan sies om kravet til å være folkelig for å bli akseptert – i motsetning til tyske miljøaktivister som blir av antropologen Berglund beskrevet som en eksklusiv og lukket gruppe med sin egen klesstil.


SE OGSÅ:

First published: May 18, 2004

Leave a Reply