lorenzk.com
norsk | deutsch | english

Annerledesantropologen: Om Marianne Gullestad

Date posted: June 3rd, 2009 Last modified: April 8, 2020

(opprinnelig skrevet for og publisert på culcom.uio.no i 2009)

Marianne Gullestad Mens andre antropologer dro til Papua New Guinea for å forske, tok hun bussen til Bergens forsteder. Mens andre studerte innvandrernes integrering, studerte hun majoritetsbefolkningens holdninger. På et symposium hedret forskere fra mange land en av Norges fremste intellektuelle, som døde 10.mars ifjor – Marianne Gullestad.

Mange utenfor akademia kjenner antropologen fra hennes tallrike aviskronikker, bøker som Det norske sett med nye øyne eller Shabana-debatten der hun kritiserte medienes omfavnelse av Shabana Rehman. Få samfunnsforskere har vært så flinke til å gå i dialog med offentligheten. Allerede da hun begynte sitt arbeid som forsker var Gullestad en pionèr, sa Lisbet Holtedahl på symposiet i Det norske akademiet i Oslo som Culcom var med på å organisere.

Til tross for at hun stort sett forsket på tilsynelatende trivielle norske forhold ble hun fort kjendis i det internasjonale antropologimiljøet – men også utenfor faget sitt. Hennes studie om hjemmeværende arbeiderklassekvinner i Bergens forsteder, Kitchen Table Society (1984), er blitt en moderne klassiker. Den står på pensumlister rundt om på kloden og ble i 1996 av tidsskriftet Contemporary Sociology kåret til «one of the favourite books of the last 25 years».

– Å gå på feltarbeid i hjembyen din er ikke så enkelt. Å ta bussen til forstedene for å studere hvordan arbeiderkvinner dekorerer kjøkkenet sitt var ikke ansett som like god antropologi som å dra til Papua New Guinea. Det som mange antropologer profiterte fra senere var at hun ga prestige og relevans til forskning på antatt trivielle ting, sa Thomas Hylland Eriksen.

Studer dagliglivet!

Antropologene Martine Segalen og Jean Comaroff var enige. Comaroff, som møtte Gullestad i 1983 da de begge var i ferd med å etablere seg i et (dengang) mannsdominert fagmiljø, opplevde Gullestads forskning som en stor oppmuntring. Segalen, som også “forsket hjemme”, mener at Gullestad bidro til at antropologer som drev med “anthropology at home” ikke lenger følte seg som annenrangs antropologer. Hun kunne også fortelle at den nyeste utgaven av Ethnologie francaise, som hun redigerer, inneholder et intervju med Marianne Gullestad om “anthropology at home”. Intervjuet ble ført i pennen få måneder før hun døde.

Dagliglivet er ikke trivielt, men høyst politisk. Gullestad, sa Richard Jenkins, pekte på sammenhengene mellom små detaljer og store spørsmål. For å forstå de grunnleggende strukturene og endringer i samfunnet, er det nødvendig å studere dagliglivet. Et lignende grep brukte hun i boka “Hverdagsfilosofer” (1996): Der analyserer Gullestad selvbiografier fra “vanlige mennesker” for å si noe om grunnleggende verdier i dagens Norge.

Sammenhengen mellom “small facts” og “large issues” viste hun også i forskningen sin om forholdet mellom minoritet og majoritet i Norge.

I “Det norske sett med nye øyne” (2002) og mange avisartikler viser hun at rase fortsatt er en relevant kategori når “folk flest” og eliten snakker om mennesker de anser som innvandrere. Når hvite norske kvinner stirrer på en joggende svart mann, kan stirringen ifølge Gullestad settes i sammenheng med “Vestens” bilde av svarte menn, med “large issues” som historie, økonomi, politikk og kolonialisme. Hun peker på todelingen mellom «nordmenn» og innvandrere» som dominerer innvandringsdebatten, dessuten på den utbredte forestillingen om “nordmenn” som verter og “innvandrere” som gjester som må oppføre seg pent og være takknemlige. Store deler av eliten, mener hun, opererer med lignende tolkningsrammer som Fremskrittspartiet.

Avslørte elitens fordommer

Langt fra alle likte det de leste i “Det norske sett med nye øyne”. Boka (som kom ut i omskrevet engelsk versjon “Plausible Prejudice” i 2006) utløste en stor offentlig debatt.

“Håpløse nordmenn i mistenksom studie” skrev Ingunn Økland i Aftenposten. Etterpå jaktet Dagbladet etter henne som om hun hadde begått noe kriminelt, minnet filosof Helge Høibraaten på.

Det var provoserende nok at Gullestad rettet oppmerksomheten på majoriteten. Hittil hadde innvandringsdebatten handlet utelukkende om “innvandrerne”. Men hun tok også for seg eliten, representanter fra de pratende klassene, politikere og forskere, blant dem også antropologikollegaer Unni Wikan og Inger Lise Lien som etter Gullestads mening er med på å legitimere stereotypiske oppfatninger om muslimer.

– Vår ambisjon var å reintegrere studiet av nynasjonalisme og nyrasisme i sosialantropologien i Europa. Vi ville også se på de som diskriminerer og ikke bare på de som blir diskriminert. Men det er ikke lett, sa Peter Hervik som har jobbet med lignende saker. Gullestad skrev engang at “det brukes mer energi på å benekte rasisme enn på å undersøke den og gjøre noe med den.”

Rørte ved tabuer

– Marianne Gullestad rørte ved tabuer. Å snakke om nasjonalisme og rasisme betyr for en del folk at du fortjener forakt. Du blir sett på som en forræder, som en som er mot staten, mot nasjonen. I den offentlige debatten om rasisme kommer du ikke langt med fakta.

I Danmark er det ikke annerledes:

– Hvis du betegner Dansk Folkeparti som rasistisk eller nyrasistisk, vil du bli saksøkt. Hvis du arbeider i en institusjon og kritiserer den for det samme, henger jobben din i en tynn tråd. Dansk Folkeparti vil sørge for at du blir sparket. Men denne trusselen mot ytringsfriheten blir sjelden debattert, sa Hervik.

Marianne Gullestad betalte en høy pris for å delta i den offentlige diskursen om rasisme, understreket Helga Hernes som kjenner henne siden 70-tallet:

– Ingenting kunne ha forberedt Marianne Gullestad på noen av de giftigste angrepene både fra offentligheten og hennes kollegaer. Kun få støttet henne og forsøkte å forstå hva hun sa. Jeg tror hun aldri virkelig kom over disse angrepene på hennes personlighet.

Ville ikke løpe med flokken

Marianne Gullestad har alltid vært opptatt av å være uavhengig. Først senere, fra 1998 til 2000, hadde hun en professorstilling inne (ved Visuelle kulturstudier i Tromsø):

– Hun ville bli utenfor universitetshierarkiet. Jeg ville gjerne at hun ble professor og at hun hadde studenter. Men jeg tror hun tok det riktige valget. Hun ble en svært produktiv uavhengig akademiker som levde av prosjektmidler istedenfor lønn.

– Allerede da Marianne som ung mor strevde hardt med å dra opp barna sine og skrive master- og doktoravhandlingen, ville hun ikke løpe med flokken. På 70-tallet var det i Norge tettere bånd mellom politikk og vitenskap enn i mange andre land. Konformitetspresset var stort. Men for Marianne Gullestad var det hennes intellektuelle nysgjerrighet som dikterte hennes handlinger og ikke viljen til å bli likt og akseptert. Marianne var uforutsigbar og dette gjorde ikke livet hennes enkelt.

Ett år før hun døde publiserte hun “Misjonsbilder. Bidrag til norsk selvforståelse” (“Picturing pity” heter den engelske versjonen). Hun analyserer nordmennenes bilder fra “misjonsmarken” i Kamerun for å si noe nytt om norskhet, om reproduksjonen av stereotypier om “gode hjelpende nordmenn” og “hjelpetrengende afrikanere”.

Ivrig formidler

I alle disse årene var Gullestad en sann offentlig intellektuell som var opptatt av å gjøre forskningen sin tilgjengelig for både folk innenfor og utenfor akademia. Hun burde være et forbilde for andre forskere, sa Richard Jenkins.

– Vi har et ansvar for intellektuelt demokrati. Det betyr ikke at vi må forenkle det vi sier. En av de mange fine ting en kan si om Marianne Gullestad er at hun alltid skrev presist og forståelig – både når hun skrev for folk innenfor og utenfor akademia. Og hun skrev både på norsk og engelsk. Dette er et ansvar som mange av oss ikke tar alvorlig nok.

 

Noen tekster av Marianne Gullestad

Om å være både norsk og «farget» (Nytt Norsk Tidsskrift 02 / 2002)

Hjertets vaner – Forskningen om velferd og familie (Nytt Norsk Tidsskrift 03-04 / 2004)

Small Facts and Large Issues: The Anthropology of Contemporary Scandinavian Society (Annual Review of Anthropology 1989, pdf)

Blind Slaves of our Prejudices: Debating ‘Culture’ and ‘Race’ in Norway (Ethnos 2004, pdf)

Normalising racial boundaries. The Norwegian dispute about the term ‘neger’ (Social Anthropology 2005, pdf)

Mohammed Atta and I. Identification, discrimination and the formation of sleepers (European Journal of Cultural Studies 2005, pdf)

Invisible Fences: Egalitarianism, nationalism and racism (Journal of the Royal Anthropological Institute, pdf)

Changing relations of neighborhood service, sociability, and social control in Oslo (Institutt for samfunnsforskning 2003, pdf)


No Comments »

No comments yet.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment

30 queries. 0.042 seconds. Powered by WordPress. Texts by Lorenz Khazaleh - Sitemap