lorenzk.com
norsk | deutsch | english

Den usynlige rasismen

Date posted: April 29th, 2006 Last modified: December 4, 2012

Publisert i Utrop

Hvem truer samfunnet vårt mer: Nynazister eller lærere som ikke vil anerkjenne barn av innvandrere som er født i Norge som nordmenn? Hvem er farligere: Rasister eller regjeringsutnevnte utredere som påstår at Norge er en pådriver for likeverd og demokrati?

Nynazister og rasister pleier å få mye oppmerksomhet. I den nye boka “Plausible Prejudice” går antropolog Marianne Gullestad inn for at vi fokuserer mer på den usynlige rasismen – på diskrimineringen som vi ikke legger merke til fordi den baserer seg på oppfatninger som mange syns er helt normale.

Noe som er naturlig for mange er en inndeling av verden i nasjoner og kulturer. Grensene anses som naturlige. Mange syns at identitet er noe som har med avstamning å gjøre. Ta dette (bearbeidete) eksempel som antropologen har hentet fra boka “Den sure virkeligheten”, skrevet av den dengang 15-årige jenta Mah-Rukh Ali:

Lærer: Hvor er du fra?
Jente: Jeg er norsk, men foreldrene mine er fra Pakistan.
Lærer: Altså er du fra Pakistan
Jente: Nei. Jeg er norsk. Jeg en helt vanlig norsk jente.

For opptatt av hudfage?

Rasisme er et stygt ord og vi kan anta at læreren ikke er FrP-velger og at mange nordmenn (eller tyskere, danskere etc) sannsynligvis ville ha sagt det samme. Men ligger ikke forestillinger om biologi og rase i bunnen når læreren nekter å anerkjenne jentas identitet? Det er jo åpenbart at læreren ser kategoriene “norsk” og “pakistansk” som gjensidig utelukkende, som noe fast og uforanderlig?

Rasisme, skriver Gullestad, betyr at en ikke blir anerkjent som den personen en er, at en blir pådyttet merkelapper. Denne formen for diskriminering blir gjerne trivialisert: Når berørte innvandrere gjør oppmerksom på den, får de høre at de overdriver, er “for følsomme” og “for opptatt av hudfarge”. Men det er jo nettopp slike oppfatninger om avstamning og identitet som er grunnen til at mange innvandrere har dårligere muligheter i livet (arbeids-, boligmarkedet etc).

Ikke nok med det. Menneskene tillegges stereotype egenskaper “fordi de er fra Pakistan”. Mange ser kultur som noe som følger med ens nasjonalitet som pakke (“Det er på grunn av deres kultur at de slår konene sine”). Mange forskere har pekt på at kultur brukes på lignende måte som rase i gamle dager. Selv om mange forskjeller, for eksempel i skoleprestasjoner skyldes ulik sosial bakgrunn, dreier innvandringsdebatten seg mye om kultur og slike (ubevisst rasistiske?) kulturelle forklaringer.

Innvandringsdebatten må også handle om majoriteten

En stor del av problemene mellom majoritet og minoritet skyldes majoritetens (idealiserte) bilde av seg selv og dens stereotype bilde av innvandrere. Derfor mener flere og flere forskere at innvandringsdebatten må handle like mye om majoriteten som om minoriteten. Men Marianne Gullestad, som i 30 år har studert majoriteten, har ikke alltid møtt velvilje når hun presenterte forskningsresultatene sine. Nordmenn liker ikke å bli kritisert (men det er enda verre for innvandrere å kritisere nordmenn!).

Antropoogen setter spørsmålstegn ved tattforgittheter, blant annet den utbredte oppfatningen om at Norge var et homogent land før innvandrerne kom. Norge har i over tusen år vært et innvandringsland og det har alltid vært store regionale forskjeller. Fokuset på likhet, mener hun, lar forskjellighet og mangfold framstå som problem.

Nordmenn snakker gjerne om norske verdier, om Norge som pådriver for likestilling og demokrati (sist også i det regjeringsoppnevnte Omdømmeutvalget som skulle utvikle konsepter for å markedsføre Norge i utlandet). Men det er et stort gap mellom idealer og praksis. Dette påpekte også religionsviter Berit Thorbjørnsrud ved lanseringen av Gullestads bok: På den ene sida er nordmenn flest for religionsfrihet, men likevel er det mer enn 40% som er mot opprettelsen av muslimske trossamfunn i Norge. Er ikke dette et uttrykk for anti-demokratiske holdninger?

Fortrenger kolonitida

Norge markedsfører seg dessuten gjerne som humanitær stormakt. Etterhvert har Norge klart å opparbeide sin mørke forhistorie når det gjelder behandlingen av samer og kvener. Men hva med kolonitida? Slavehandelen? Norge, skriver Gullestad, definerer seg fortsatt som land uten kolonialhistorie selv om ikke få nordmenn har deltatt i slavehandelen og andre koloniale virksomheter som sjømenn og misjonærer. (Jeg kan legge til at det er bare å ta en tur til den gamle slavebyen Liverpool. I bymuseets utstilling om slavehandelen blir Danmark-Norge og Sverige trukket fram som sentrale aktører innen slavehandelen.)

Mange forestillinger som vi idag tar for gitt er et produkt av kolonitida. Europa brukte – som Edward Said viste i klassikeren “Orientalism” – koloniene som speilbilde (Europa = høyt utviklet, silisert, rasjonelt. Koloniene = underutviklet og urasjonelt, må derfor koloniseres og “siviliseres” av “Vesten”). Slike ideer om vestlig overlegenhet danner grunnlaget for dagens nedlatende holdninger overfor folk fra andre land.

Men det er bare å pirke litt og så faller hele konstruksjonen sammen. For eksempel har Amartya Sen og David Graeber plukket fra hverandre forestillingen om demokrati som en typisk vestlig verdi. Ute på landsbygda i Afrika og Asia hersket det langt mer avanserte former av demokrati før ordet demokrati ble funnet opp i Antikkens Hellas.

Nyliberalisme fremmer hverdagsrasisme?

Men hverdagsrasismen bunner ikke bare i hendelser i fortida. Hverdagsrasismen har gode vekstvilkår i disse nyliberale tider med økende økonomiske ulikheter og med fokus på konkurranse istedenfor solidaritet, skriver Marianne Gullestad.

Fremskrittspartiets tankegods har spredt seg i alle partier. Folk som prøver å forbedre livssituasjonen sin ved å søke arbeid i rikere land blir plutselig kalt for “ulovlige innvandrere”. Mens Apartheid ble avskaffet i Sør-Afrika har det internasjonale samfunnet funnet det opp igjen på en ny måte, påpekte nylig antropolog Owen B. Sichone – et globalt apartheid, bestående av et regime med tettere grenser, visaer og passkontroll som på samme måte skiller de rike fra de fattige som apartheid gjorde tidligere.

Vi kan konkludere: Det er en tendens å se rasisme som et individuelt fenomen, mens rasismen i virkeligheten er del av de grunnleggende strukturene i samfunnet vårt.

SE OGSÅ:

Majoritetsforskeren: Finnes det et mer irriterende menneske? Enn hun som forteller deg hva du egentlig sier – eller hva du også sier – når du nettopp har sagt alt med rene ord? (Morgenbladet portretterer Marianne Gullestad)

Ved lansering av Marianne Gullestads bok “Plausible Prejudice” Innlegg av antropologen Long Litt Woon

Norske verdier, islam og hverdagsrasismen – om boklanseringen (antropologi.info, 29.3.08)

Marianne Gullestad er død: Nekrolog med linker til artikler av og om antropologen (antropologi.info, 11.3.08)


No Comments »

No comments yet.

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment

27 queries. 0.152 seconds. Powered by WordPress. Texts by Lorenz Khazaleh - Sitemap